Før i tiden, da folk var underutviklede, tilbakestående og litt nærmere apestadiet enn det vi er i dag, trodde folk flest at mat var noe de måtte ha for å overleve. Derfor åt de hver gang de fant noe å ete, og da åt de til gagns for det var ikke hver dag de fant noe. Og maten, ja det var sånt de fant ute i skogen, i fjæra, eller ute på sletten, alt etter hvor de måtte befinne seg når de så et passende måltid.

 

Døde dyr var spesielt populært å ha i maten. Mest på grunn av smaken, men også på grunn av konsistensen, og ikke minst på grunn av at den tids kostholdseksperter(d.v.s. kjøttsultne druider, heksedoktorer og sjamaner som forøvrig var fritatt fra jaktplikt) anbefalte døde dyr i maten. Det var aldri vanskelig å overtale urmennesket til å drepe et dyr og ete det, så sant den ideologiske overbygningen var på plass.

 

Ulempen med døde dyr var imidlertid at de hadde en lei tendens til å begynne å råtne allerede samme dag de døde. Og da kunne det gi seg leie utslag i alt fra mild diarè til umiddelbar død, alt etter hvor infisert maten var blitt.

 

(Hvis du kan lite om historie må du nå huske på at dette var før fryseren var oppfunnet, og hvis dette er litt vanskelig kan du sikkert gå til pappaen eller mammaen din og spørre om hvordan det var i gamle dager da de var små og man enda ikke hadde oppfunnet farger)

 

Problemet til urmennesket var at det var få muligheter til å holde maten fersk mer enn et par timer etter at den var tatt av dage. Noe som medførte at det var en like stor risikosport å spise den gang som nå.

 

Men som urmenneskene alltid sa med et solid glimt i øyet ; ”Har jeg noe valg?”, før de glefset både villig og lystig innpå. Og var det noe de ikke hadde tanke for så var det vel tarmbakterier, HTLV3, apevirus, ecoli eller bendelorm, foruten tuberkulose, polio, vanførhet og syfilis.

 

De hadde et virkelig skjødesløst forhold til mat, og de ble ikke gamle heller. Pensjonsalderen var for eksempel 27 år, for den som levde så lenge.

 

Og, da som nå hadde man noen få individer som ikke dugde til noe; de tilpasset seg ikke, kunne ikke bli med på jakt eller voldtekt av nabostammens kvinner, eller forøvrig gjøre noen annen nytte for seg, og de ble følgelig etterlatt hjemme i fjæresteinene når de andre skulle ut på rov.

 

Dette skulle vise seg å få store konsekvenser for menneskehetens kosthold. Tullingen hjemme i fjæra, Bottolvur tror jeg han het, hadde ikke noe bedre å foreta seg enn at han satt rundt bålet og lekte seg med noen kjøttslintrer de andre hadde etterlatt ham. Mens han satt sånn og kastet slintrene opp i luften og prøvde å fange dem igjen, havnet ett av dem på sjøen. Han fisket det opp igjen og prøvde å tørke det over bålet.

 

Og vips hadde han oppfunnet saltet og røkt kjøtt. Gjett om de andre ble glade når de kom hjem? Det ble de. Og fra da av begynte folk å spise røkt og lettsaltet  kjøtt, og det gjør de den dag i dag. Levealderen økte og folk ble høyere og sunnere og blir ikke pensjonister før de er 67.

 

Bare så synd at saltet og røkt kjøtt er kreftfremkallende. Spiser vi en eneste pølse til nå, så dør hele menneskeheten ut, av kreft! Og tror du meg ikke, så kan du lese gårsdagens VG. Der står det, det er gudsens sanning.

 

 

Denne historien er inspirert av og dedikert til vår alles elskede Red, som gjennomlevde en reell dødsangst da han sist spiste pølse. den 3. april året 2008.

 

Og det endelige sluttord er inspirert av Zohre:

 

Takk

Tips oss hvis dette innlegget er upassende