I likhet med oldingen oppe i fjerde, ungdommen på dødsscella og 5 åringen som akkurat lærer å sparke ball borte i parken skal jeg dø, og  i likhet med dem vet jeg hverken når, av hva eller hvordan.

 

Han unge på cella har jo fått avtalefestet når og hvordan det skal skje, men selv for han kan det jo skje at han blir benådet i siste sekund, eller gjennomgår et fatalt fall i ståltrappa som ingen kunne forutsett og ingen kunne forhindret, game over, sorry folks som ville se på, forestilling avlyst ….

 

Avtaler er til for å holdes

men ikke til å stoles på….

 

5 åringen har levd et helt liv. Han mestrer alle kodene som består i å snakke, gå, gi beskjed når man må på do pluss å glede seg over livet. Han skjønner kanskje ikke hva de voksne snakker om, men ut fra hvordan de vanligvis opptrer skjønner han at det viktigste er å samle på de fineste skjellene på stranda, de fineste øyeblikkene ute, sånn at han kan ha de grønne trekronene på netthinnen når han  skal legge seg, og ha det som et fint minne om akkurat den dagen. Det er nemlig det som er noenting verdt, den dagen spisestua pulveriseres over hodet på han og han ligger nederst, under den flotte bygningen på garasjeplass 3.

 

 

 Jeg er 47 år gammel , har aldri opplevd noe vondt, jeg skal snart dø og likevel unner jeg ikke de forfulgte noe godt. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende