Da jeg var liten hadde jeg en usvikelig tro på at de voksne hadde rett, og at så lenge man fulgte de voksnes anvisninger ville alt bli bra.
Da jeg var liten så trodde jeg at den gang jeg ble voksen var det bare å slå neven i bordet hver gang man så urett, og så ville alt ordne seg.
Man hører jo på de voksne, gjør man ikke? Og de voksne ordner vel opp i alt grums, gjør de ikke?

Da jeg var barn leste jeg om Anne Frank, og senere fikk jeg høre om alle de andre som fikk påsydd en gul stjerne de måtte bære på klærne sine.
Stjerna som fikk alle de andre til å lede dem til et annet sted, hvor bare vi og historien, og noen tusen til visste at de skulle slaktes.

Ingen visste, ja,ja, noen naboer visste muligens, i det de så at naboens leilighet plutselig ble tømt, eller opptatt uten at naboen hadde sagt det var greit..

Nå er jeg voksen, og jeg slår ikke neven i bordet en eneste gang, jeg ber om mer påfyll av kaffe, og lurer på om jeg trenger nye sko eller burde ta en tur til frisøren.

Det er ikke nødvendigvis ungdommen som degenereres

Tips oss hvis dette innlegget er upassende