Vi vet det begge to, det er alvorlig
likevel sier vi til hverandre at det skal gå bra.
Både for å trøste hverandre, og fordi det rett og slett kan gå bra.

Likevel tenker jeg tanker som: Vil jeg noen sinne kunne skifte en lyspære uten deg? Du sørget så godt for oss at vi fikk en bolig med takhøyde og en mengde høythengende lysekroner. Det er for en bagatell å regne om jeg greier å klatre opp til lampa og skru i en lyspære, men jeg tviler likevel på at det blir lys uten deg.

Jeg tenker dumme tanker om klærne dine og tingene dine. Om du skulle bli borte for meg vil jeg beholde alt. Som et minne. Og er jeg heldig beholder kanskje noe av det en svak lukt av deg, som jeg kan gjemme på og elske. Men uten deg er jo lukten meningsløs.

Jeg tenker dumme tanker, som for eksempel at jeg ikke liker den nye trenden med offentlig sørging i form av kubbelys, brev og teddybjørner hver gang noen dør.

Sorgen er privat, men etter alder og modenhet forstår jeg hvorfor noen foretrekker brev og teddybjørner. Å sitte å spise karbonadesmørbrød eller snitter med begravelsesvante folk på 90+ som savner noe de kan tygge er meg fjernt.

Her sitter jeg og tyter en lørdagsmorgen, over lyspærer, ting og tang, og andre folks teddybjørner.

Gi meg styrke til å være en støtte for min elskede, fra nå av og til all tid.

Statistikken er mot oss, men hvem faen bryr seg om statistikken? Statistikk er tall dividert på tall og ganget oppigjen, min mann er et menneske.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende