Inspirert av regjeringens nye satsningsområde, nemlig å omskrive gode gamle eventyr slik at Askepott blir til en flatbankende Slikkepott, og at prinsen heller dåner og lar seg forføre av det barske trollet i Berget det blå enn å befatte seg med den anemiske prinsessa som bare sitter der og spinner likevel, mener jeg vi bør gå minst et par steg lenger.

Begrunnelsen for barnebokprosjektet er jo at homofili er en del av verden, og dette bør ungene få inn med teskje helst allerede før de har lært å snakke rent. Men hvorfor begrense seg til homofili? Det er så mye som er en del av verden, og når vi nå absolutt skal ta fra ungene muligheten til fantasi, eventyr og drømmerier, men føre dem direkte inn i sosialrealismen er det mye å ta tak i. 

Pappaperm er jo så i vinden for tiden, hvorfor ikke skrive et nydelig lite eventyr om når pappa er hjemme på permisjon fra fengselet, tømmer barskapet og blir grisearrestert på grunn av vilkårsbrudd, men først etter at han har driti seg ut for hele nabolaget ved å stå og gaule på verandaen. Eventyret må selvfølgelig få en lykkelig slutt, vi skal jo ikke skremme barna heller, så jeg foreslår at enden på historien blir at mamma gifter seg med den tøffe dama fra barnevernet som truet med å sette gullungen i fosterhjem, men ga seg da hun så inn i mammas nydelige fiolblå, men akk så tårevåte blikk. Et kinderegg av et eventyr spør du meg: Her har vi fått med oss både problemene til innsattes pårørende, barn i fosterhjem og homofili, bedre kan det knapt gjøres.

Slike ting skjer jo oftere enn man tror, og da er det samfunnets oppgave at ungene får et innblikk i det så tidlig som mulig, framfor at de fores med tåpelige historier om Pippi Langstrømpe eller Tom Sawyer som finner på spennende ting i en verden hvor voksne bare er diffuse bakgrunnsfigurer som ikke har noe de skulle ha sagt. Det er ikke sånn verden er, og da er det eneste rette å utradere skiten fortere enn svint. 

Og for den som hittil  måtte ha tatt meg bokstavlig, dette er hva jeg egentlig mener: Skal man på død og liv plante inn homofile, svarte, handicappede, Smiths venner, muslimer, rusmisbrukere, krigsskadde, bendelorminfiserte eller de som bare har AIDS  i en hver historie for barn, er det ikke lenger litteratur vi snakker om, men dørgende kjedlige politisk korrekte manifest. Kan vi ikke heller unne ungene god litteratur? Livets fortredeligheter møter de tidsnok i Real Life. Og skulle noen mot formodning greie å skrive et festfyrverkeri av en god barnebok hvor hovedpersonens seksualitet hører hjemme som en naturlig del, så vær så god, og gratulerer med bragden! Men vær så snill, ikke herp med og forflat de gode gamle eventyrene med voksen seksualitet og politisk korrekt viss-vass.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende