Dette innlegget skulle egentlig hatt en ironisk snert, og en lett munter og ikke minst en enormt kunnskapsrik, innfallsvinkel til temaet tigging. 

Etter som jeg p.t. er redusert til en depressiv kjerring med adskillelsesangst, dødsangst (på andres vegne, det må presiseres), fattigdomsangst, angstforåvære aleneangst, og en generell usikkerhet i verden etter 47 komfortable år, velger jeg å skrive dette blogginnlegget som en billedhugger ville gjort som første skisse. 

Skisse:  På annethvert gatehjørne står en statue, gull- eller sølvforgylt liksomstatue, leer ikke en muskel før noen gir penger i koppen, men da hilser de dukkeaktig takk til den som gir, hvis de gidder. På motsatt side sitter sigøynerkjerringa som sjeldent får noe. Hun gjør akkurat det samme som den gullforylte, nemlig å sitte stille, ikke bruke en kalori på å utføre ”ærlig” arbeid, men tigge penger. I motsetning til den gullforgylte signaliserer hun imidlertid at hun trenger pengene, hun oser av fattigdom og bønnfallenhet, og får lite. Han som har kledd seg ut som en statue og gjør like lite som henne får stor gevinst. 

Mitt anliggende er ikke hvorvidt man gir eller ei. Mitt anliggende er hvorfor noen får, og andre ikke.

I min barndom en gang på 60 tallet hadde vi også tiggere, de spilte surt på munnspill, kam eller slurva, alt etter hva de hadde måttet pantsette, og de hadde aldri sko på beina, bare plastposer. Og selv om de aldri sa hva pengene skulle gå til, skjønte alle at det var til børst. Moren min stoppet aldri for sånne, hun gikk ekstra fort forbi og tok inn til første sidegate. Der fisket hun penger opp av pungen og sendte meg eller søsteren min tilbake for å slippe myntene ned i hatten. Tigging var forbudt den gangen, og fine fruer skulle absolutt ikke ha noe med sånne å gjøre.

Senere har vi lært at det sannsynligvis var dumpede krigsseilere som tagg den gangen. Og at de antageligvis burde hatt pensjon og ikke bodd alene på gata med sin elendighet og sine indre og svært personlige demoner.

Dagens tiggere er annerledes, de kommer ofte fra utlandet, men er like skitne, fattige og uspiselige som min barndoms tiggere. Vi vet ikke hva slags forhold de kommer fra. 

Men barnelærdommen min sier : Vær raus! Er det så jævla ille om en som lever i overflod gir et par kroner til en som ikke har noe?

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende