Så vakre vi var

Nå som det kanskje går mot slutten og vi har sett gjennom bildene,
bildene fra turer jeg for lengst hadde glemt at vi hadde tatt
bilder fra alt vi har gjort

slår det meg hvor vakre vi var
hvor vi var og hva vi gjorde er uvesentlig

Blikkene i bildene gjenspeiler gleden og kjærlighetens renhet,
resten er irrelevant
Vi hadde sikkert en følelse av frykt for framtiden,
frykt for at vi ikke skulle nå fram i livet

Vellykkede ble vi, men at livet skulle bli så kort hadde vi ingen anelse om.
Det forundrer en sjel som har tenkt på alt.

Men at vi var så vakre begge to, det hadde jeg glemt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende