Fjoråret var kjipt.  Mannen min, kjæresten min, min trygghet og mitt anker i tilværelsen ble syk.  Har ikke tall på alle de gangene vi fryktet det verste, og ble lettet og optimistiske igjen fordi det så ut til å kunne gå bra enda en stund til. En berg og dalbane av frykt, påfølgende forsiktig håp til åpen optimisme før neste krise satte inn, til man fryktet det verste, nok en gang, gang på gang.  Når det man hele tiden har fryktet endelig har skjedd er det ikke mer å være redd for, det verste har inntruffet, tror man.

Men smellen kommer etterpå, man går på samme autopilot etter dødfallet  som man gjorde før. Smellen kommer når man blir konfrontert med at livet har tatt en ny uønsket vending, og det livet du hadde og trivdes med er en fordums drøm.

Objektivt sett og spesielt sammenlignet med barna i Darfur, sivilbefolkningen på Gaza, o.l., går det sikkert utmerket med meg, men det er vanskelig å venne seg til tanken på at mannen min bokstaveligtalt er  borte for alltid og aldri skal komme tilbake. Han er død, og livet vårt som han og jeg elsket er historie.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende