Det er alltid hyggelig å ta seg en tur ut og drikke noen liter med øl sammen med venner og kolleger etter endt arbeidsuke. Man stimler sammen rundt nærmeste vannhull, og i tillegg til de man går ut sammen med, observerer og nikker man kjentmannsnikket til alle de andre som også vanemessig besøker det samme vannhullet. Det blir en form for et fellesskap, hver flokk holder seg til hverandre, men snuser høflig og forsiktig på naboflokken og gir hverandre alle slags tegn og signaler på at det er hyggelig å se snurten av hverandre, at vi er i fred med hverandre og at alle ønsker hverandre alt godt.

Alle slags typer i alle fasonger og avstøpninger forbrødres over fredagspilsen, og alt kjennes godt og riktig. Det er så man rent ut kan bli rørt til tårer i sin kjærlighet til den store og  sammensatte menneskeheten, som jeg elsker fordi de er som de er, uansett forskjeller hva angår alder, kjønn, sosial status eller hva det nå måtte være som ellers skiller oss resten av uka. Inntil jeg merker at det er to typer mennesker jeg bare ikke orker.

Nr. 1: Utdrikningslag. Støyende mennesker som har kledd seg ut i rare klær og sier og gjør dumme ting så høyt og åpenlyst de bare greier, for at ingen i lokalet skal ha mulighet til å unngå å legge merke til dem. (Jeg innrømmer det gjerne: personlig sier og gjør også jeg teite ting regelmessig, kan være dum og gå i rare klær, men jeg prøver i det minste å gjøre det diskret)

Nr. 2: Med skam og melde kvinner på min egen alder som er ute på egenhånd i grupper fra 3 til flere, men uten menn.  De utstøter høye, langvarige og særdeles skingrende latterkuler hvert fjerde minutt. Jeg aner ikke hva de ler så høyt og falskt av, men jeg vet at alle i lokalet skvetter og mister ølen i fanget, med mindre de tisser på seg i ren angst hver gang sirena går.  Å skulle føre en samtale i samme lokale, er utelukket med mindre man kan tegnspråk og har døvetolk til stede.

Så mitt råd til mine jevnaldrende medsøstre med hang til å lage støy i det offentlige rom; Som dreven pubgjenger kan jeg kan fortelle dere at om noen tror dere har det morsomt der dere sitter og hyler, så er det ingen som forsøker å nærme seg dere av hensyn til egne trommehinner. Dere får absolutt oppmerksomhet, men ikke av den positive sorten. Lydløs latter går an dersom man er trygg på seg selv. Og sist men ikke minst, og denne går til så vel kvinner som menn; bruker man snus kan det være en fordel å holde hånden foran munnen.

Slik talte Pomperiposa på en fredagsaften.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Av og til går jeg på min lokale kneipe hvor jeg liker meg svært godt. Lokalet er passe halvmørkt, riktig nok ikke alltid helt rent, men man får øl av store og rene glass til en ikke alt for ublu pris, og musikken er ikke plagsomt hørbar. Servitørene er omsorgsfulle og forståelsesfulle folk som forsøker å etterkomme alle behov en tørst sjel måtte ha. I alle fall så lenge man har penger i votten, greier å ta seg fram på to ben og artikulere seg sånn noenlunde tydelig.

Klientellet er også trivelige folk. Som regel er de en munter og lystig flokk som elsker å føre høylydte diskusjoner om ting de ikke har det minste greie på. Inkluderende er de også, så hvem som helst er hjertelig velkommen til å sette seg rundt et allerede fullsatt bord. Det er alltid plass til en til, uansett hvilken deodorant man bruker, om man bruker noen i det hele tatt. Alle er velkomne, i alle fall hvis man er noenlunde lys i huden og ikke har alt for avvikende meninger.

Selv om stamgjestene på kneipa mi er inkluderende, er de heller ikke påtrengende. Så dersom man bare ønsker bare å sitte for seg selv, nyte sin øl og la tankene vandre, er det også helt greit. Man har forståelse for sånt, i alle fall overfor dem som er noenlunde lyse i huden og ikke ser ut som man har avvikende meninger.

Da jeg var der i går ble jeg sittende i egne tanker og funderinger og deltok ikke i det sosiale fellesskapet.  Men etterhvert ble jeg mer og mer oppmerksom på en høylydt samtale i den andre enden av lokalet. Hva den konkret gikk ut på var det umulig å finne ut av, grunnet akustikk, avstand og stemmesurr. Men jeg fikk i alle fall med meg at en særdeles oppbragt kvinne hadde sett seg lei på, fått nok av, og ville ha utradert alle fittegjøkene. Helst allerede i forgårs. Hva fittegjøkene hadde gjort var det umulig å finne ut av, men ut fra indignasjonen og stemmevolumet var det helt klart at de måtte ha gjort langt verre ting enn bare å ha skete på balkongen hennes.

Jeg innså at jeg aldri ville finne ut hvilke fortredeligheter fittegjøkene hadde utsatt henne for, og begynte derfor å fundere over fittegjøken som sådan.

Hva slags fugl er dette egentlig, og hvorfor er den så forhatt? Ser den ut som en nyklekt fugleunge med et stort blodrødt gap, som bare venter på mat, og i så fall hvorfor klapper den bare ikke igjen nebbet og ser ut som folk når den er mett? Og ville jeg gjenkjent en fittegjøk på utseendet dersom jeg så en?

Av ymse grunner fikk jeg ikke svar på spørsmålene mine i går, da jeg ble dratt inn i en diskusjon om hvorvidt damer bør takke gubben for at de får bank, eller bare oppføre seg sånn at de ikke fortjener bank.

Men resten av kvelden i dag skal jeg vie ornitologisk atlas og fittegjøken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende