Jeg vil gjerne fylle ditt liv

sa han

med styrke, glede, og pågangsmot

Hun takket ja full av takknemlighet

men ble litt betenkt da hun erfarte

at det bare var hennes underliv som skulle fylles

uansett hvor mye styrke, glede og pågangsmot

han utviste under akten

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter min erfaring kan skigåere deles inn i tre hovedkategorier, og sikkert trehundre underkategorier. Jeg vil konsentrere meg om hovedkategoriene. Den første vil jeg kalle ”lynet”.  Dette er som regel en mann, jeg har aldri sett noen av hunnkjønn innenfor denne kategorien, men man skal ikke se bort fra at de finnes.   

Lynet er lett gjenkjennelig på kondomdrakten han er iført, og at du hører det gjalle ”løype” bak deg, før han plutselig har passert deg på utsiden av skisporet med noen heftige bannord til avskjed. Ofte har han høyre tommelfinger klemt mot høyre nesebor, mens han blåser en diger klyse snørr ut av det venstre. Mitt tips er at man holder seg til høyre for lynet, men lett er det ikke siden han alltid kommer bakfra.

Dernest har man de jeg vil kalle ”aristokratene”. De er som regel iført nickers og rød anorakk med pelsbesetning, og her er kjønnsfordelingen nokså jevn. De ypperste har en riktig gammel anorakk som er bleket av sol og vind gjennom mange år, men man kan tilhøre aristokratene selv om man har en nyere anorakk. Men nickersen er et must. Aristokratene beveger seg hurtig og med stor sikkerhet, men de løper aldri. Og der sjansen byr seg tar de gjerne et par elegante telemarksvinger i de bratteste hengene.   

Den tredje kategorien vil jeg kalle ”klønene”. Klønen er som regel iført vanlige klær, d.v.s olabukse og ullgenser, og noen lett ufikse overtrekksklær kjøpt på Intersports sommersalg for 7 år siden. Ettersom det er de mest ukurante skiantrekkene som ikke blir solgt før til sommeren, er fargene gjerne litt grelle og snittet litt udefinerbart, men absolutt helt feil. Av en eller annen grunn er kvinner overrepresentert i denne kategorien, men det er helt bestemt en del menn blant dem også, selv om det ikke er mange.

Klønen går langsomt og forsiktig, og ploger ned alle bakkene slik at hastigheten nedover som regel er enda lavere enn oppover. Klønene er til stor ergrelse for lynet, og til stor fornøyelse for aristokratene som føler seg enda mer aristokratiske etter et møte med en kløne. De forsøker selvfølgelig ikke å vise det, men uttrykket av lett medfølelse blandet med en mild munterhet er avslørende. Dette gjør at klønen ikke finner seg til rette på fjellstuer og andre steder hvor man kan få kjøpt seg kaffe og kvicklunsj.

Derfor har mange kløner funnet ut at det beste er å legge pausen til en trapp på en ubebodd hytte, eller inntil en stor stein som gir le ute i landskapet. Der trekker klønene fram matpakken som gjerne består av en sigarett og en boks øl, og hvis solen skinner og det er godt å sitte, en øl til.  Og så er det en ting til klønen vet, man må ikke gå for langt hjemmefra før man tar pausen, ellers blir det bare et herk å komme seg hjem igjen. Er det noe klønen har tatt til seg er det fjellvettregel nr. 8 og 9, nemlig ”spar på kreftene” og ”Snu i tide, det er ingen skam å gå hjem og drikke mer øl foran peisen”.

Uansett hvor hjelpeløs klønen tilsynelatende kan virke, så er det ikke de som blir tatt av snøras eller brekker beina på grunn av hasardiøse telemarksvinger og utforkjøringer i vinter- og påskeferiene. Når ulykken er ute, er klønen for lengst kommet seg tilbake til hytta og lytter til erfarne fjellfolk på radioen.

Kløne som tar seg en velfortjent sigg og en pust i bakken

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Man skal ikke kaste perler for svin sies det ofte. Faktisk så ofte at mange later til å tro at dette er en almengyldig sannhet. 

Men er det egentlig det? Har du noensinner fundert over hvorfor du ikke skal kaste perler for svin? I det store og hele tør jeg påstå at vi mennesker vet ytterst lite om svinenes forhold til perler, faktisk så lite at utsagnet ovenfor må sies å være bygget på ren uvitehnet og i beste fall er meningsløst.

For enkelte svin kan det kanskje være en stor lykke om vi kastet perler for det, mens det for andre svin kanskje ville vært en tragedie, eller for den saks skyld fullstendig likegyldig hva vi kastet, bare vi holdt oss unna matfatet dets.

Men sett at du hadde et svin, og at svinet ditt hatet perler. Ja rent faktisk ble sur og nedstemt av dem og bare ønsket å bli kvitt dem. Ville det da vært riktig om du bare ignorerte svinet og lot perlene være der de var?  Svinet stakkar er lite talefør og ute av stand til å be deg om å kaste perlene for det. Du må også huske på at svinet ikke er i stand til å kaste perlene selv. Det kan nok greie å rote litt i perlene med trynet, men å kaste dem særlig langt vekk vil det ikke greie. Og da blir det ulykkelige svinet fortsatt trekkende med de forhatte perlene.

En gammel vismann (Fredrik Stabell) lanserte en gang i tiden en teori om at grunnen til at man ikke skulle kaste perler for svin, var at svinet kunne skli i alle perlene og brekke bena sine. Det høres jo i utgangspunktet fornuftig ut fra et dyrevernsståsted. Min innvending er imidlertid at man ikke trenger å kaste perlene der svinet befinner seg, og i så fall blir denne begrunnelsen for hypotesen  meningsløs.

Min konklusjon blir at man gjerne kan kaste perler for svin. Forutsetningen må imidlertid være at man kjenner det aktuelle svinet godt, og har forvisset seg om hva svinet egentlig ønsker. Ønsker svinet at du kaster perler for det, så gjør det! Men sørg endelig for å kaste perlene så langt unna svinet at det unngår å pådra seg skader, det være seg ved at det blir truffet av perlene eller sklir og faller i dem.

Svin med sine høyst individuelle forhold til perler

  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Frem og tilbake er like langt sies det ofte. Og det høres forsåvidt plausiblet ut. Men når en tenker nærmere etter og søker å nå dybden i utsagnet, kan man egentlig stole på dette?

Bare tenk på når du blir dratt med på tur av noen geskjeftige sjeler som har funnet ut at det er pent vær. Og da må den geskjeftige selvfølgelig slepe deg ut av godstolen og av gårde til en eller annen  haug, et utsiktssted eller noe annet som angivelig skal være så rasende festlig å halse av gårde til, for deretter å snu og gå hjem igjen. Vi har vel alle hatt følelsen, det kjennes som en evighet å komme dit, men når man endelig har besluttet å snu og sette kursen hjem mot sofaen, radioen og rødvinen igjen, går resten av turen som en vind. Her kan det selvfølgelig innvendes at det bare er tidsfølelsen som er annerledes. Tiden går langsommere når man driver med noe man ikke liker, og fortere når man har noe å se frem til, mens antall tilbakelagte kilometer  er det samme, vil du kanskje hevde. Og det har du kanskje rett i også, men ikke alltid.

Med jevne mellomrom driver jeg faktisk empiriske forsøk for å finne ut om tesen ”frem og tilbake er like langt” holder vann, og mine resultater har vist at det gjør den ikke. Forsøket er meget enkelt og kan foretas av hvem som helst som er over atten år  og som har litt penger i votten. Man spaserer hjemmefra og går til nærmeste pub. Der hviler man og inntar et passende antall halvlitere med øl, eller vin eller bloody Mary. Deretter spaserer man nøyaktig samme rute hjem igjen. Du vil da oppdage at man benytter en mye større bredde av fortauet, av og til hele gatelegemet, og at tilbaketuren blir atskillig lenger enn utmarsjen.  Og dette er ikke et utslag av tidsfølelsen, en skritteller vil vise at veien tilbake ofte kan være dobbelt så lang som veien fram.

Avslutningsvis vil jeg rette en stor takk til Nisselue for å ha tipset meg om dette viktige forskningsprosjekt.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter en slitsom uke med lange arbeidsdager kommer jeg endelig hjem, og puster ut, endelig helg. Hjemme burde det være rent og ryddig for jeg har knapt vært der. Men hva finner jeg?

Over alt er det støv, og hybelkaniner så digre som beist.

Og da står man overfor valget, skal man fjerne det eller ta seg et glass vin og filosofere over det. Jeg velger det siste, og stiller meg de klassiske spørsmålene hvor kommer det fra, hvor skal det, og hva er hensikten?

Som alt annet liv oppstår det tilsynelatende ut fra ingenting. Det bare kommer, og samler seg fra en bitteliten partikkel til å bli en diger ball. Kanskje det til og med oppstår et yrende liv inni der som foreløpig er for lite å se med det blotte øye. Kanskje er det kime til intelligent liv på en av hårballene, som med tid og stunder vil utvikle skapende kunstnere og andre glade eksistenser som svever rundt i det pomperiposiske hjem.

Ville jeg ikke begå en stor urett dersom jeg satte en effektiv stopper for utviklingen av dette potensielle univers, med en kald og ufølsom swiffer? Hvis jeg unnlot å tørke støv i et år, kunne det tenkes at et helt nytt univers, yrende av hittil ukjente livsformer ble skapt.  Og det ikke der ute i ytre verdensrom, men akkurat her, inne i det rommet jeg sitter nå.

Men da blir det på den annen side ikke plass til meg. Og veranda har jeg ikke, så jeg kan ikke flytte ut på den og betrakte skaperverket derfra. Kanskje jeg skal gå for en mellomløsning og bare ta vare på en av hårballene, la den utvikle seg så jeg kan studere hva som skjer på den? Dette må tenkes nøye gjennom uten overilte handlinger, så inntil videre er støvet fredet.

Slik kan man filosofere en fredagskveld over en kartong med vin og føle seg som gud inntil virkeligheten innhenter en igjen.

Skål.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Humor, d.v.s. evnen til å se og more seg over det komiske i livets forskjellige forhold, er en svært viktig del av menneskets liv. Den binder oss sammen i latterens og gledens fellesskap, og er derfor ikke til å spøke med, men må tvert om tas svært alvorlig.

Det finnes god humor og det finnes dårlig humor. Det er viktig at vi er oss bevisste på at vi bare holder oss til den gode humor, og unngår den dårlige slik at våre sinn ikke blir forrået og forsimplet. Er man ikke på vakt mot den dårlig humor kan man fort ende opp som et depravert individ som ikke evner å se den gode humor, men kun ler av simple sjofelheter.

Derfor, i den gode humors tjeneste vil jeg gi  noen veiledende eksempler på henholdsvis dårlig og god humor.

Når man er i selskap med andre og vil  fortelle en vits er det viktig at man er seg bevisst på ikke å skulle støte noen, virke rå eller i verste fall tåpelig. Unngå derfor vitser om hun som hadde så korte ben at hun lagde musespor i snøen, den viser bare at man befinner seg på et pubertalt og seksistisk nivå, og er forøvrig totalt umorsom. Enda verre er den om hun som var så stygg, som fant seg en type som var enda styggere, og da de fikk en unge måtte de bare kaste den. Denne er bare rå, stygg og uttrykker en nedlatende holdning til de mer uskjønne blant oss, samt et meget forrået syn på forsvarsløse barn. Den om den prostituerte som ville betale drosjesjåføren in naturalia, og han repliserte ”du har vel ikke noe mindre, vel?” da hun dro opp skjørtet, vil jeg ikke nevne en gang. Og selvfølgelig, vitser som går på navngitte personer er absolutt siste sort. F.eks. å skulle antyde at Esben Ester Benestad Pirelli går under navnet kjerringa med staven, er direkte ondskapsfult og viser bare manglende forståelse for de transseksuelles situasjon. Eller enda verre; spørsmål ved omvisning på fabrikken: Hvor mange arbeider her? Svar: Ca halvparten. Denne er dypt krenkende overfor alle arbeidere og i særdeleshet overfor de som er under IA. Slike vitser er en hån mot samtlige av landets arbeidstakere og burde derfor vært forbudt ved lov.

Humoren skal vise at man har ånd, dannelse, vidd og intelligens, samtidig som man er hensynsfull og empatisk. Da er det viktig at man unngår alt som har med kroppsekreter, lyter, seksualitet, sosial tilhørighet, tilhørighet til en spesiell befolkningsgruppe (jeg nevner i fleng, Molboer, svensker, naboen, spesielle yrkesgrupper o.s.v.), og ikke minst folk som er i vanskelige livssituasjoner. Så kalt galgenhumor er ikke morsom, den kan tvert i mot støte personer som har har vært i, eller kan komme i en vanskelig livssituasjon. Og som det fintfølende mennesket De er vil De jo selvfølgelig ikke støte, krenke eller såre noen, og da særlig ikke de som måtte ha det vondt ved å fremføre platte ubetenksomheter.

Til slutt vil jeg gi et eksempel på såkalt god humor: ”Når et legeme senkes ned i vann, ringer telefonen.” Her vil De vise at De har kunnskap om Arkimedes lov, samtidig som De spiller på den vittighet at når De har lagt Dem i badekaret, så ringer telefonen og De må stå opp av badekaret igjen. Og det er jo som vi alle vet alltid ubeleilig. Med denne vitsen vil De også indirekte  vise at De er en populær person som andre gjerne vil telefonere med, og Deres tiltrekningskraft på andre vil økes ytterligere. Vi vet jo alle at populære mennesker er som en magnet på andre i selskapslivet. Men dette er et annet tema, som jeg eventuelt får behandle en annen gang.

Takk for oppmerksomheten, og lykke til neste gang De skal være morsom.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kan du ikke gjøre litt nytte for deg, er et spørsmål man gjerne får i ny og ne. Og ja, ideen er forsåvidt kjempegod den, nå skal jeg sannelig gjøre litt nytte for meg tenker du, og prøver å finne ut hva som kan være nyttig for akkurat deg.

Å sette seg ned med en god bok vil være nyttig for min åndelige utvikling, å ta en øl med gutta på puben vil absolutt være nyttig for mitt sosiale liv, og litt kroner i kassa vil ubetinget være nyttig for min økonomi.

Så forsøker du kanskje å bomme spørsmålsstilleren for en femhundrelapp, sånn at du får gjort litt nytte for deg, nemlig kjøpe en god bok og deretter gå på puben. 

Det er da man oppdager det, at vedkommende som ba deg om å gjøre litt nytte for deg overhodet ikke mente noe med det. Det han ville var at du skulle gjøre nytte for ham, bære ut søpla eller skifte på senga for eksempel.

Makan til nedtur, og stol aldri på en som ber deg om å gjøre litt nytte for deg. Han mener det ikke!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rett som det er hører man om folk som angivelig skal ha slått seg på flasken, og som de ukompliserte vesner vi er aksepterer vi utsagnet og slår oss til ro med det. Men hvor stor grunn er det egentlig til å feste lit til et slikt utsagn? Flasker er noe man skjenker av, eventuelt drikker av hvis man ikke har flere rene glass, men man slår seg ikke på dem.

Riktignok kan man falle av stolen, men da er det gulvet man slår seg på, eventuelt sidemannen dersom han allerede har falt av sin stol  og allerede ligger på gulvet.

Skulle flasken stå på gulvet i det man faller av stolen, vil flasken velte og trille unna, og det er derfor praktisk talt umulig å slå seg på den.

 Riktignok kan man bli kraftig forslått av en flaske, f.eks. hvis flaskens eier kommer inn etter å ha vært på toalettet og finner ut at flasken i mellomtiden er blitt tom, men da blir man slått med flaske. Det blir helt feil å si at man har  slått seg på den, det bidrar bare til å fjerne ansvaret for ugjerningen bort fra illgjerningsmannen og over på offeret.

På bakgrunn av ovennevnte mener jeg det er grunn til dyp skepsis når man hører om noen som angivelig skal ha slått seg på flasken. I beste fall dreier det seg om en språklig lapsus, i verste fall er det ren løgn.

 Takk for oppmerksomheten.

Eksempel på en som har slått seg mot et tre, og ikke på flasken.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Grisen (svinet) er et dyr vi gjerne og ofte prater om. Men hvorfor snakker man stort sett bare om den andres svin, jfr. “ditt svin”? Hvorfor snakker man så sjeldent om sitt eget svin?

Dette har jeg ofte lurt på, og nå tror jeg at jeg har funnet løsningen. Man har rett og slett sendt sitt eget ut på tur i skogen, og siden det ikke er tilstede så vet man lite om hva det foretar seg. Derav tausheten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Religion dreper ikke, det er det mennesker som gjør har jeg lest et par steder i dag. Sant nok det, etter som en religion er en abstrakt affære ute av stand til å begå noen som helst handling i det hele tatt.

Men jeg er hellig overbevist om at verden hadde vært et adskillig bedre sted å være uten  religioner. Folk som mener de har selveste GUD på sin side er i stand til å gjøre mye rart, og til tider utfører de også de mest bestialske handlinger i religionens navn, uten å ha det minste medfølelse med ofrene. De er jo er fiender av GUD og fortjener ikke bedre. Tvert om gjør man både GUD og seg selv en tjeneste ved å fjerne pakket.

For ikke snakke om all undertrykkelsen, i særdeleshet den som gjelder alle andre enn en selv, som man aksepterer i religionens navn. Bare den fattige, undertrykte og mishandlede tier og tåler her i jammerdalen får han sin belønning i himmelen, og da blir jo all urett oppveid og stakkaren får sin belønning i tifold. Så det er ingen grunn til å forsøke å gjøre endringer i blodig urettferdighet, tvert om, jo flere grusomheter du har tiet og lidd deg gjennom jo bedre skal du få det i evigheten. Det er nesten så man får lyst til å bli forfulgt selv, men bare nesten, alt med måte må skjønne.

Men prøv å tenk om alle mennesker bare innså at det eneste livet de har er her på jorda, og bare en gang. Det starter i det man unnfanges, og opphører og går inn i det samme intet som før unnfangelsen i det du dør. Det er ikke noe mer. Du har ingen sanser og ingen oppfatning av at du er død en gang, for du er opphørt å eksistere.  

Da tror jeg langt flere hadde gjort opprør mot urettferdighet og vært litt mindre ære- og nidkjære i å forfølge annerledes tenkende eller troende. Da ville folk fått mer enn nok med å prøve å gjøre noe godt ut av den korte, og eneste stunden man er blitt tildelt som levende, tenkende vesen. Livet er rett og slett for kort til å kastes bort på fiendskap og hat.

Eller hadde alle gått rett i strupen på hverandre umiddelbart, fordi de nå slapp å frykte helvete?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Og da er det igrunnen ikke så mye å si, kanskje bortsett fra at kjærlighet gjør blind, men jeg skulle heller ønsket at den gjorde døv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mange mennesker har et sterkt ønske om å lage vei i vellinga. Hvilken velling det dreier seg om vet jeg ikke, ikke hvor den aktuelle vellingen befinner seg heller. Jeg skjønner meg rett og slett ikke på denne hangen til å skulle lage vei i velling. Velling er noe man til nød kan spise dersom man ikke har noe annet, og ikke noe man tråkker i.  Har man vært så uheldig å søle vellingen sin utover gulvet kan det saktens hende at man tråkker i den også, men derfra til å anlegge en hel vei, nei det begriper jeg meg ikke på.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende