Når sommervarmen endelig har kommet og det er behagelig å sitte utendørs og lytte til fuglenes kvitring, og mens man tenker over hvor godt man egentlig har det der man sitter og nyter en kald drink, kan man komme på den ideen å be sine venner på grillfest. Av og til går man ett skritt videre, man lar det ikke bare bli med idèen, man iverksetter den også.

Det har i hvertfall jeg gjort noen ganger, og derfor har jeg samlet såpass mye erfaring at jeg gjerne deler noen gode råd med deg.

Uansett hvor lang tid i forveien du har brukt på å kjøpe inn mye godt kjøtt og uansett hvor lenge i forveien du  har marinert det etter alle kunstens regler, så ikke glem selve grillen. Den bør fyres opp lang tid i forveien sånn at kullet er i stand til å gjøre nytten sin og kjøttet kan legges på grillen nokså umiddelbart etter velkomstdrinken. Fyrer du ikke opp før gjestene kommer blir det veldig mye velkomstdrinker før kjøttet kan legges på, med stor fare for at både vertskap og gjester er nokså brisne allerede et par timer før det er tale om at maten nærmer seg å bli ferdig.

Sjekk værmeldingen. Selv om det har vært strålende sol i ukesvis, kan det komme regn akkurat to minutter etter at maten er lagt på grillen. Da kan man selvfølgelig lage noen arrangementer med paraplyer over grillen, mens gjestene trekker innendørs med velkomstdrinkene sine, men det beste er selvfølgelig om alle kan være ute i solen og more seg der. Blir du allikevel nødt til å trekke innendørs, kan det være hensiktsmessig å kikke ut på grillen av og til, selv om det enda ikke er på tide å snu kjøttbitene. Av og til drypper det fett fra kjøttet eller grilloljen, og kullene vil da umiddelbart flamme opp igjen. Det hjelper lite at du og dine gjester har en interessant samtale over deres sjette glass rødvin dersom  kotelettene ligger og brenner som små fakler. Sommerstid trenger vi ikke den lyskilden, og dessuten lukter det vondt.

Det finnes også andre gode grunner til å holde et øye med grillen. Paraplyene kan ha blåst over ende, og regnet har rett og slett slukket grillen med den følge at kjøttet ikke er stekt i det hele tatt. Og selv om gjestene dine er høflige og i sin berusede tilstand prøver å overbevise deg om at egentlig så liker de ikke å være ute, de foretrekker faktisk å sitte inne og spise potetsalat og drikke rødvin, og når de tenker seg om har de igrunnen aldri likt kjøtt. Ikke tro på dem, de forsøker bare å ta bikkja di i forsvar når den har jafset i seg all den gode maten og du løper ut på verandaen etter den med grillspiddet i neven.

Og sist, men ikke minst, uansett hvor sulten en av gjestene enn måtte bli, ikke la ham snike seg ut for å skette rødsprit på grillen for å få fortgang på sakene. Svidd pannelugg og kremert mat er aldri noe hyggelig.

Lykke til med grillingen!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Er du lei av fancy mat det er umulig både å uttale, vite hvordan man spiser, og hva det egentlig består av? Eller har du bare lyst på litt god norsk tradisjonsmat? Da skal du ikke fortvile, mor Pomperiposa gir deg oppskriftene på gode gamle norske retter som du trodde du hadde glemt eksisterte, og som garantert vil gi deg en smaksopplevelse du sent vil glemme.

Dagens rett er lungemos en klassiker som alle som er født i Norge før 1980 har rikelig med minner fra. Man gjør slik:

Ta en gris og drep den. Deretter skjærer du av alt du tror du  kan få solgt, pakker det pent inn og selger det. Restene, sånn som snute, kjønnsorganer, hjerne, blindtarm, lunger, milt, prostata og bust, (gallen frarådes med mindre du liker bitter smak) samt det som har falt på gulvet blandes og has oppi en kvern. Mal det til grøt og ha det i en gryte. Tilsett litt kraft og kok i 20 minutter. Rør om av og til, og tilsett litt pepper og ingefær, eller det krydderet du  liker best  selv. Fett trenger ikke tilsettes, da hjernen er en eneste stor fettklump. Men bevares, liker du ekstra fet mat kan du tilsette en hjerne til, men dette forutsetter at man må drepe en gris til, og da står man igjen med ytterligere lungemosmateriale men uten det nødvendige fettet. Så du kan egentlig glemme det der med den ekstra hjernen, og være fornøyd med den lungmosen du får. Kan tilsettes rikelig med HP saus dersom du ikke liker lungemossmaken.

Retten er både mettende, og …. tja, mettende. Opphavet til retten er noe uklart, men mathistorikere mener å ha sikre kilder på at den oppsto i Bergen på 1200 tallet, av en forgjeldet  slaktermester som måtte ha noe å fore lærlingene sine med. Bl.a. har man funnet en runepinne på bryggen med inskripsjonen ”lærasveinen Bottolvur spyr etter lungjamos”. Av dette har man sluttet at retten var meget etterspurt, og nærmest ble regnet som en delikatesse. I dag har denne retten dessverre gått i glemmeboken, men kanskje den får en renessanse med dette innlegg.

Uansett, smakelig måltid!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som de fleste sikkert allerede vet er norsk mattradisjon preget av vår ugjestmilde natur og nordlige beliggenhet. I vårt karrige, fra naturens side fattigslige land og med korte vekstsesonger, er det ikke mye som kan dyrkes eller rekker å modnes her i landet. I våre tippoldeforeldres tid var det ikke mange hveteboller eller mango å oppdrive, og man var avhengig av en solid porsjon oppfinnsomhet om man ville spise noe annet enn lav og mose.

Ofte var det uår, og når bøndene for en gangs skyld hadde fått en vellykket avling, ble potetene straks rammet av tørråte og kornet av meldrøye. For den ukyndige kan opplyses at meldrøye er en snyltesopp med svak hallusinogen effekt som angriper korn, og kunne gi mange rare utslag for den som var så uheldig å spise infisert korn. På den annen side skal man heller ikke se bort fra at det nettopp var virkningen av meldrøye som gjorde at enkelte ble så oppfinnsomme i matveien, at de for eksempel fant opp gammelsaltet sei. Men det hersker noe usikkerhet  rundt akkurat denne teorien, kfr. tidligere artikkel om opprinnelsen til gammelsaltet sei.

Dagens rett ble oppfunnet av en svært desperat og etter hvert svært sulten fruktdyrker fra Indre Sogn. Etter mange års uår og sult hadde han endelig greid å frembringe en enestående stor og flott avling med kirsebær. Disse skulle skipes sørover til Danmark og for bærene skulle han få så mange riksdaler at det ville holde til både saltmat og sukker og kjoletøy for resten av året.

Dagen for innhøstningen møtte det ham imidlertid et grusomt syn. En stor flokk med trost hadde spist opp alle bærene, og de satt stappmette på bakken og gulpet rød kirsebærsaft. Pålitelige kilder kan fortelle at den stakkars fruktdyrkeren først så svart, deretter gikk han løs på trosten. Sannsynligvis under en viss influens av meldrøyen.

Retten heter raktrost og lages slik. Riv hodet av trosten, plukk fjærene av den og ta ut innmaten. Legg alle sammen i en trebutt og hell saltlake på. Deretter kan butten stå kjølig et halvt års tid mens fuglekjøttet fermenteres. Det vil si at kjøttets enzymer og mikroorganismer setter i gang en prosess hvor blant annet melkesyren gjæres, som igjen medfører at PH verdien senkes og de slemme bakteriene dør.

Når man blir sulten nok, går det ned på høykant. Man kan gjøre akkurat det samme med fisk, men da heter det rakfisk. Serveres gjerne med flatbrød og akevitt.

God apetitt

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Før i tiden, da folk var underutviklede, tilbakestående og litt nærmere apestadiet enn det vi er i dag, trodde folk flest at mat var noe de måtte ha for å overleve. Derfor åt de hver gang de fant noe å ete, og da åt de til gagns for det var ikke hver dag de fant noe. Og maten, ja det var sånt de fant ute i skogen, i fjæra, eller ute på sletten, alt etter hvor de måtte befinne seg når de så et passende måltid.

Døde dyr var spesielt populært å ha i maten. Mest på grunn av smaken, men også på grunn av konsistensen, og ikke minst på grunn av at den tids kostholdseksperter(d.v.s. kjøttsultne druider, heksedoktorer og sjamaner som forøvrig var fritatt fra jaktplikt) anbefalte døde dyr i maten. Det var aldri vanskelig å overtale urmennesket til å drepe et dyr og ete det, så sant den ideologiske overbygningen var på plass.

Ulempen med døde dyr var imidlertid at de hadde en lei tendens til å begynne å råtne allerede samme dag de døde. Og da kunne det gi seg leie utslag i alt fra mild diarè til umiddelbar død, alt etter hvor infisert maten var blitt.

(Hvis du kan lite om historie må du nå huske på at dette var før fryseren var oppfunnet, og hvis dette er litt vanskelig kan du sikkert gå til pappaen eller mammaen din og spørre om hvordan det var i gamle dager da de var små og man enda ikke hadde oppfunnet farger)

Problemet til urmennesket var at det var få muligheter til å holde maten fersk mer enn et par timer etter at den var tatt av dage. Noe som medførte at det var en like stor risikosport å spise den gang som nå.

Men som urmenneskene alltid sa med et solid glimt i øyet ; ”Har jeg noe valg?”, før de glefset både villig og lystig innpå. Og var det noe de ikke hadde tanke for så var det vel tarmbakterier, HTLV3, apevirus, ecoli eller bendelorm, foruten tuberkulose, polio, vanførhet og syfilis.

De hadde et virkelig skjødesløst forhold til mat, og de ble ikke gamle heller. Pensjonsalderen var for eksempel 27 år, for den som levde så lenge.

Og, da som nå hadde man noen få individer som ikke dugde til noe; de tilpasset seg ikke, kunne ikke bli med på jakt eller voldtekt av nabostammens kvinner, eller forøvrig gjøre noen annen nytte for seg, og de ble følgelig etterlatt hjemme i fjæresteinene når de andre skulle ut på rov.

Dette skulle vise seg å få store konsekvenser for menneskehetens kosthold. Tullingen hjemme i fjæra, Bottolvur tror jeg han het, hadde ikke noe bedre å foreta seg enn at han satt rundt bålet og lekte seg med noen kjøttslintrer de andre hadde etterlatt ham. Mens han satt sånn og kastet slintrene opp i luften og prøvde å fange dem igjen, havnet ett av dem på sjøen. Han fisket det opp igjen og prøvde å tørke det over bålet.

Og vips hadde han oppfunnet saltet og røkt kjøtt. Gjett om de andre ble glade når de kom hjem? Det ble de. Og fra da av begynte folk å spise røkt og lettsaltet  kjøtt, og det gjør de den dag i dag. Levealderen økte og folk ble høyere og sunnere og blir ikke pensjonister før de er 67.

Bare så synd at saltet og røkt kjøtt er kreftfremkallende. Spiser vi en eneste pølse til nå, så dør hele menneskeheten ut, av kreft! Og tror du meg ikke, så kan du lese gårsdagens VG. Der står det, det er gudsens sanning.

Denne historien er inspirert av og dedikert til vår alles elskede Red, som gjennomlevde en reell dødsangst da han sist spiste pølse. den 3. april året 2008.

Og det endelige sluttord er inspirert av Zohre:

Takk

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

For dem som er evinnelig lei av alle slags fancy matretter man knapt greier å uttale navnet på, og lengter tilbake til noe solid og ujålete på middagsbordet, skal jeg atter en gang presentere en god gammel norsk matrett som er i ferd med å gå i glemmeboken.

Opphavet til retten er ukjent, og de lærde strides. Noen mathistorikere mener den ble funnet opp av en utrolig gjerrig gammel fisker, som nektet å kaste noe og sparte på alt. Andre mathistorikere innen den sosialhistoriske retning, mener at den ble funnet opp av en særdeles senil gammel fiskerkone, som aldri husket hvor hun hadde lagt fra seg noen ting, og ikke fant det igjen før hun snublet over det flere år senere. I tillegg til at hun var senil, var hun også fattig, og måtte spise det hun fant.

Retten er lett å lage men krever en del tålmodighet, det er på ingen måte noe man steller i stand samme dag den spises. Retten kalles Gammelsaltet sei og framgangsmåten er slik: Man tar en bøtte sei, fjerner innmaten og akkurat så mye av ryggbeinet at man greier å brette den ut. Den skal ikke vaskes. Hell på noe salt, legg seien tilbake i bøtta, sett på lokk og la den stå kjølig minimum halvannet år, men gjerne lenger. Det finnes folk som har spist 30 år gammel gammelsaltet sei, og påstått at det smakte nydelig.

Kjært barn har mange navn og derfor kalles retten av mange også  for rødsei. Dette skyldes den artige lille krabaten rødåte, som trives og formerer seg i slektsledd etter slektsledd i fiskekjøttet og således setter en nydelig farge på fisken.

Fisken kan spises som den er, men mange koker den og serverer med poteter til. Det er imidlertid bred enighet om at man må ha en flaske akevitt til maten, sånn at man orker å få den i seg.

 Smaklig måltid. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende