De fleste må ha fått med seg at et visst åndsmenneske ved navn Ari Behn mener å ha en høne å plukke med en navngitt skribent som liker å stille kritiske spørsmål ved monarkiets berettigelse,  til enkeltmedlemmer av kongefamiliens opptreden, og da særlig i forhold til blanding av roller som henholdsvis forretningsdrivende og som medlem av kongefamilien. Det første spørsmål som falt meg inn da jeg leste om Behns personlige vendetta var ”hva feiler det mannen?”

Etter noen korte funderinger (jeg må innrømme at spørsmålet ikke har opptatt all min tid) kom jeg fram til at spørsmålet er feil. Hvorvidt unge hr. Behn er en utrolig smålig og hevngjerrig fyr uten sans for andre folks demokratiske rett til å ytre seg om Norges konstitusjonelle forhold, eller han bare er en oppmerksomhetssøkende kunstnersjel, er i grunnen fullstendig uinteressant.

Det riktige spørsmålet er: ”Hva feiler det norsk presse?” En ting er denne latterlige ”tittelen” prinsessegemal som pressen har innført. Hallo, mannen heter Ari Behn, og ønsker man å titulere ham med noe, kan man gjøre det på samme måte som man titulerer kongens svogere, nemlig føye til et Herr før navnet. Hvilket indikerer at de ikke er en del av den offisielle kongefamilien, men helt vanlige borgere.  Ønsker pressen å innføre adelskapet på nytt i Norge, og  skal ”Prinsessegemal” illudere at enkelte er mer verdt i kraft av den sosiale status de har, eller greie å gifte seg til?

Det som er enda verre er hvordan pressen ensidig lar seg bruke som mikrofonstativ for denne mannen når han æresskjeller en navngitt enkeltperson som faktisk ikke har gjort annet enn å uttrykke sin mening om kongehuset og dets medlemmers offentlige opptreden. Hr. Behn har gått sin seiersgang fra den ene redaksjonen til den andre, og fått framsette sine høyst subjektive meninger om vedkommendes personlige egenskaper, og kommet med halvkvedede viser om angivelig dårlig utført jobb hos sin arbeidsgiver for 15 år siden. Han har ikke kommet med ett eneste eksempel på hva vedkommende skribent har skrevet som har vært feil, eller hva som eventuelt var galt med skribentens resonnementer. Men det ligger vel under en ekte skjønnånds og en nesten adeligs verdighet å gå inn på slike detaljer.

Det som kvalmer meg er ikke at Ari Behn muligens har et oppblåst ego og kanskje er  dum, men at pressen lar ham ture fram som han gjør, uten å stille ett eneste kritisk spørsmål. Tvert om kaller de det ”herlig befriende unorsk” når han går til frontalangrep på de som våger å ytre kritikk mot kongehuset, de sleiker  ham oppetter ryggen, og man formelig ser hvordan de logrer når selveste ”prinsessegemalen” kaller dem ved fornavn.

Har det gått sukker og sjokoladepudding i norske journalisters hjernevinninger, eller  håper de kanskje å få invitasjon til neste slottsball?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Otto Jespersen har holdt en monolog med utgangspunkt i pressens dekning av en død sjiraffunge. Han dro det helt ut og tok til orde for andre dyr som også var døde, deriblant alle loppene og lusene som var blitt gasset fordi de tilfeldigvis satt på jøder som skulle gasses likevel. Jeg vet ikke hvordan Otto Jespersen tenker, men min tolkning var at dette var et sleivspark til de hjernedøde journalistene som ikke greier å dekke annet enn en giraffunge, og ikke evner å ta inn over seg  alle de overgrepene som daglig skjer mot mennesker. Hadde dagens journalister dekket det som skjedde i KZ leirene i førtiåras tyskland, hadde de kanskje fokusert på lusene.

En gammel mann som selv var i en slik leir i sin barndom, og som så sine foreldre og  nærmeste familie bokstavlig talt ble sendt i ovnene, så ikke humoren i dette og ga uttrykk for det. Det forstår jeg også inderlig godt. Og han, i likhet med alle oss andre, må ha rett til å si hva han synes er morsomt og hva som er over streken, og endatil gi uttrykk for indignasjon dersom han synes at humoren er grotesk.  Han har ikke påtatt seg rollen som noe humorpoliti eller bedt om sensur, det eneste han har gjort er å fortelle hvorfor dette var grusomt å høre for ham.  Og det synes jeg vi skal ha respekt for, noen overgrep er for grusomme til å glemmes, selv om det er mer enn 60 år siden de skjedde.

Men hva er det som skjer? Jo, noen journalister plukker ut et par setninger ut av sin sammenheng og serverer dem for ulike fora. Og alle er (som vanlig) enige om at nå har den godeste Jespersen gått for langt. Man får debatter, noen få i de vanlige statseide foraene, og en mengde på blogg og andre litt mer rufsete fora. Og hva skjer videre? Jo drøssevis av folk som ikke har hørt monologen, eller ikke har hørt hva den gamle mannen sa om saken, de uttaler seg; Nå har vi fått nok av jødene, hva faen er galt med jødene, pakk jødene inn i bobleplast! Etc, etc.

Det er ikke Otto Jespersen som sprer jødehat, det er de relativt enkle journalistene, som ikke er ute etter å presentere fakta, men som skal selge et produkt med høy omsetning som skaper jødehat, rasisme og fanden og hans oldemor. De forsøker nemlig ikke å skape en saklig debatt om hva som rent faktisk har blitt sagt eller gjort, de spisser frontene for å få mest mulig blest.

Og folk biter på, og gir uttrykk for meninger jeg skulle ønske ingen hadde, og som de kanskje heller ikke har dersom de tenker seg om.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende