Smertene var verst om natten. Hun pleide å våkne i firetiden og da var det tre lange timer til de ville komme med dagens første dose lindrende tabletter.

Hun fant raskt ut at det hjalp mot både redselen og smertene å gå. Hver natt begynte hun å gå turer i sykehuskorridorene, alltid med en pakke røyk og en lighter i lommen på morgenkåpen i tilfelle hun skulle komme over et sted det lot seg gjøre å smugrøyke.

Sykehuset var stort og nytt og med stilig arkitektur. Glass, betong og lyst tre, og om natten var korridorene behagelige å gå i, bare opplyst av det duse nattlyset i motsetning til det grelle sollyset som trengte inn fra alle kanter om dagen. Den eneste hun traff på vandringene var den gamle nattevakten som hun pleide å veksle noen ord med på vei til eller fra rommet sitt. Ellers var det deilig tomt og stille.

Etter hvert som hun ble bedre og bedre kjent i sykehuset ble vandringene lenger og lenger. Hun gikk ut av sin egen avdeling og inn i nye, alltid på jakt etter et sted å ta en røyk, men også av nyskjerrighet etter å utforske dette gedigne bygget som nærmest virket utdødd om natten, i motsetning til om dagen når det var folk og lyder over alt.

På en av turene lengst bort fra sin egen avdeling oppdaget hun at de hadde beholdt en del av det gamle sykehuset som lå her før. D.v.s. bak en av glassdørene som markerte overgangen til en ny avdeling hadde de beholdt et digert trapperom med en bred marmortrapp med mørkt mahognyrekkverk og en gammel smijernsheis og integrert det i den nye bygningen. Det var en stilig kontrast mellom det gamle og nye, og til tross for at det var en kontrast så passet det gamle og nye så godt sammen at hadde hun ikke sett på søkkene i trappen og hakkene i rekkverket at det virkelig var gammelt, så ville hun trodd det var laget samtidig.

Hun ble så imponert at hun fant grunn til å skryte av det for den gamle nattevakten på veien tilbake til rommet, i motsetning til det sedvanlige ”god natt” som var det hun ellers pleide å utveksle av konversasjon med den gamle mannen.

Neste natt hadde smertene så vidt begynt å avta da hun kom til det gamle trapperommet, og i stedet for å krøke seg tilbake til rommet sitt da klokken nærmet seg syv bestemte hun seg for å finne ut hvor trappen gikk. Hun gikk nedover og så på bildene av gamle leger og sykehusdirektører som hang på veggene. På avsatsen var billedrekken brutt av en dør skiltet med de vennligste ord hun kunne tenke seg akkurat da: ”Røkeværelse”. Hun gikk inn, og der var det jammen både stoler bord og askebeger. Så fantes det altså mennesklig medfølelse med sånne som henne også her i helsens høyborg. Hun satte seg ned fant fram pakken og lighteren og tok seg en etterlengtet røyk før hun gikk tilbake til rommet og de lindrende pillene.

Nå hadde hun et mål for de nattlige vandringene, hun nevnte ikke røykerommet for medpasientene, var det andre som også ønsket seg en røyk fikk de finne fram dit uten hennes hjelp, hun syntes det var deilig å ha rommet for seg selv i disse stille morgentimene. Fra nå av var det ingen formålsløs vandring i korridorene, nå gikk hun direkte til røykerommet og var der til det var på tide å gå tilbake til frokostpillene og dagens undersøkelser.

_ _ _

Nattevakten strakte seg og så på klokken. Den nærmet seg syv og tiden for avløsning av dagpersonalet.  Han hadde ikke sett at den unge jenta hadde kommet tilbake fra nattens vandring. Han hadde vondt av henne, hun virket så liten og redd og hadde åpenbart ikke hatt det godt den uken hun hadde vært her. Han tok en tur gjennom korridoren for å forsikre seg om at hun ikke hadde falt om. Ingen tegn til henne, han måtte vel ha duppet av da hun kom tilbake, og så hadde hun naturligvis ikke funnet grunn til å vekke ham bare for å si god natt. Underlig forresten hvor nøyaktig hun hadde beskrevet hovedtrappen til det gamle sykehuset, det måtte jo ha blitt revet minst et par tiår før hun ble født tenkte han. Ja, ja, de har vel hengt opp et bilde av det ett eller annet sted i gangene her uten at jeg har lagt merke til det, konstaterte han mens han hang fra seg sykehusfrakken og gjorde seg klar til å gå.

_ _ _

Hun hadde røykt to sigaretter og følte seg svimmel og trett og ville tilbake til sengen og rommet sitt. Hun følte seg forvirret, måtte visst ha sovnet, for noen hadde åpenbart tatt bort stolene, bordet og askebegeret.

Det var først da hun så at også vinduene og døren var borte og at det ikke var noen vei ut at hun ble desperat.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det startet med noe hun ved første øyekast trodde var en perlemorshvit liten kvise på nederst på spolebenet ved håndleddet, men da hun undersøkte det nærmere viste det seg å være en benete rund liten utvekst som stakk fram på undersiden av huden.

Pussig, hun trodde ikke skjelettet kunne vokse eller fikk utvekster, men så lenge hun ikke var plaget av det fikk det være det samme. Dessuten var det litt interessant å betrakte hvordan huden ble dratt fram og tilbake over kulen og hvordan utveksten tilsynelatende skiftet form når hun beveget tommelen eller håndleddet.

Hun brydde seg ikke noe videre om det etter hvert, hun hadde nok av annet å tenke på. Mannen var stadig på forretningsreiser som bare ble lengre og lengre, og etter hvert mistet hun fullstendig tellinga over hvor han var og når han skulle komme hjem. Det skapte ikke noe merarbeid for henne at han var borte, men det var forferdelig ensomt, og enkle arbeidsoppgaver som å skulle støvsuge eller bære ut søpla fortonte seg av og til som helt uoverkommelige.

Det hendte hun hadde en helt klar forestilling om at hun sto opp, gikk på jobb, handlet seg middag på hjemveien, gikk hjem og gjorde det nødvendigste husarbeid før hun satte seg ned for å spise. Da ringte telefonen og de lurte på hvorfor hun ikke var kommet på jobb enda, og når hun så seg om lå hun fremdeles i senga og ingenting av det hun hadde så klart i erindringen hadde i virkeligheten skjedd. Etter at dette hadde gjentatt seg fire ganger besluttet legen hennes at det kunne være på tide med en sykmelding så hun fikk hentet seg inn igjen.

Det var skjønt å kunne sove lenge og ikke tenke på alskens plikter og meningsløse ting hun burde ha gjort. Og hun drømte så fantastiske drømmer, hun drømte om store flotte fugler som fløy i flokk over himmelen, av og til var hun selv en av dem og de kretset sammen høyt over bakken. De var alltid helt lydløse, og seilte over himmelen, og uten at det ble vekslet en eneste lyd visste både hun og resten av flokken når det var et byttedyr i nærheten, og når de skulle angripe.

Utveksten ble større og spissere, men det gjorde ikke henne noe. Den så litt snodig ut, nesten som en klo, men det kunne hun lett skjule med  litt lange skjorteermer de få gangene hun var ute blant folk. Hun hadde i grunnen ikke noe behov for å være ute blant folk lenger, og mannen kunne gjerne være der han var. Hun var lykkelig bare hun kunne drømme fugledrømmene sine i fred og føle seg fri.

Hun tok seg av og til i å nynne merkelige sanger; ”Et sinn, mitt sinn, med horn og pigger på/hvem er den neste som skal lide nå” og lignende tekster som bare datt ned i hodet hennes og til melodier hun ikke visste hvor hun hadde fra.

Utveksten ble skarp, så pass skarp at hun måtte passe på å legge armen langt ut til siden når hun la seg, for ikke å skjære seg opp i søvne. Men det var like greit for henne, hun følte den var en viktig del av henne som hun ikke ønsket å kvitte seg med.

To uker etter at siste sykmelding var løpt ut uten at de hadde fått noen ny og heller ikke hadde hørt fra henne, gikk en kollega hjem til henne for å se om noe hadde skjedd.  Synet som møtte han var motbydelig, ektefellen lå på soveromsgulvet skåret opp på kryss og tvers, soveromsvinduet sto åpent, og ut fra sporene og skitten i vinduskarmen så det ut som en enorm fugl hadde sittet der. Henne så de aldri igjen.  

Det forble et mysterium for alle som kjente dem. De hadde vært så lykkelige og hadde fremtiden foran seg. Det ble lenge spekulert i at det var et rovmord og at hun var blitt kidnappet, men siden de aldri hørte noe om løsepenger, ble også den teorien forkastet.

Saken gikk over i historien som en av mange uløste draps og forsvinningsgåter, og siden det ikke var mange som hadde kjent dem gikk saken nokså fort inn i glemselen.

Men huset ble en attraksjon i nabolaget, hver høst og hver vår samlet det seg enorme flokker med fugler i hagen og på taket. De var store og praktfulle å se på, og så lydløse at noen påsto at de nesten kunne fornemme noe spøkelsesaktig ved dem.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun våknet av en dundrende hodepine og en solid kvalme. Enten må jeg ligge helt stille eller spy. Hun valgte det første fordi alt innholdet i hodet hennes seilte rundt på en særdeles smertefull måte bare hun forsøkte å bevege blikket, å  løfte skallen fra puta var uaktuelt.

Kan du ikke hente en bøtte og et glass vann til meg spurte hun og strakte hånda bort mot ham. Faens skitt, han hadde stått opp alt og hun orket ikke rope. Bare det å tenke var smertefullt nok, hun ønsket ikke å avgi en eneste lyd, den ville bare øke hodepinen.

Hun holdt ut, svelget noen ganger, lukket øynene så ikke det lille streifet av dagslys som kom gjennom en smal glipe fra gardinene ville treffe henne. Etterhvert som mageinnholdet sank ned igjen der det skulle være begynte hun å føle en viss ro. I alle fall nok til å tenke gjennom kvelden før.

Den hadde begynt fint, de hadde vært ute og drukket noen pils, maten de hadde planlagt å lage hjemme ble skippet, og i stedet hadde de kjøpt noe take a way som de hadde spist hjemme og drukket vin til. De hadde hatt det kostelig morsomt, hvorfor husket hun ikke nå, men de hadde ledd noe vanvittig av ett eller annet og følt seg lykkeligere sammen enn på lenge.

Kvalmen steg opp igjen som en diger bølge som truet med å skylle over hele svelget og kvele henne, og mens den la seg igjen husket hun at de hadde begynt å krangle. Først ble hun sint, hun husket at  han hadde kalt henne manipulerende, sutrete, misfornøyd og kjerringaktig. Hva var opptakten? Hun hadde visst ikke vært helt god hun heller erindret hun, men han kunne jaggu vært mildere i sin kritikk han også.

Å herregud, det var jo hun som hadde startet det hele med å terpe på en kjæreste han hadde hatt fem år før han i det hele tatt hadde møtt henne, og deretter hadde hun karakterisert ham i en rekke motbydelige ordelag før hun hadde sagt hun ville skilles, og han hadde sagt seg hjertens enig. Faen, skjønte han ikke at hun bare var redd for å miste ham? Hadde hun gått så langt at han var blitt lei av henne og alt gnålet? Herregud, ikke la det være sånn, jeg vil jo bare at han skal se meg, sånn som jeg er og sånn som han så meg da han ble forelsket i meg. Er det for mye forlangt? Hun var livredd for at han var blitt lei av henne, hun fikk se til å forbedre seg.

Hun begynte å gråte, det må ikke være slutt, jeg må be om tilgivelse tenkte hun. Jeg orker ikke å leve uten han, jeg må forklare at det er jeg som er irrasjonell og sjalu, at det ikke er jeg som snakker når vi har drukket, men en eller annen forbanna vindemon som ikke har med meg å gjøre. Jeg vil jo leve sammen med ham, det er det eneste jeg vil og han er verdens snilleste og beste menneske og den eneste hun kunne tenke seg å bli gammel med. Hun ble roligere, bare hun fikk forklart han dette ville nok ting gå i orden igjen. Håpet hun.

Hun følte seg såpass mye bedre etter å ha tenkt ut hva hun skulle si til ham og hvordan hun skulle be om unnskyldning, at hun greide å stå opp.

Hun gikk ut i stuen for å rydde bort glass, askebeger og flasker.

Å herre gud, la det ikke være sant, gikk det som et repeat i hjernen hennes. Hun sto som forsteinet, mens hun så kroppen hans liggende i sofaen, blodsølet, og de tydelige knivstikkene i halsen tilsa at det var sant det hun så, og at ingen herregud noen sinne ville hjelpe hverken han eller henne. 

Det var sant det hun så, og langsomt begynte hun å huske mer av kvelden i forveien.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

De var sjeleglade for å få huset. Det var akkurat passe stort, akkurat passe gammelt til å ha ”sjel” som det så vakkert sto i annonsen at det hadde, og akkurat passe nytt til at det ikke var store oppussingsbehov. Og det beste av alt, de fikk det til under takst.  

Etter noen uker begynte hun likevel å mistrives. Ikke når han var hjemme, bare på dagtid når hun var alene. Det begynte med plutselige anfall av redsel, og deretter en overmannende følelse av dyp sorg. Hun fortalte det til ham når han kom hjem på kvelden, men han kysset henne bare på kinnet og sa at det tar tid å venne seg til et nytt hus. Så snart vi har bodd oss inn vil du elske å være her, også alene sa han.

Følelsen gikk ikke over, og en dag hun gikk inn på kjøkkenet så hun ham helt tydelig: en liten gutt med mørke krøller og et uendelig trist uttrykk i ansiktet, som satt og trykket seg inn mot kjøkkenveggen. Først skvatt hun, så ble hun sint og ville spørre hvordan han var kommet inn og hva han gjorde der, men i det hun åpnet munnen var han borte. 

Hun fortalte om det da han kom hjem.  Du er overarbeidet smilte han, sånn som du jobber her hjemme med snekring og skifting av vinduer og råtne bord er det ikke rart du ser syner. Hun var forsåvidt enig i at hun var overarbeidet, men det hadde hun vært før også, uten å se syner. Hun var sikker på at hun hadde sett gutten i virkeligheten, men hvor eller hvordan han forsvant skjønte hun ikke.

Sorgfølelsen ble stadig mer påtrengende og arbeidene med huset gikk stadig tråere. Og stadig vekk fikk hun følelsen av at det var andre i huset. Av og til fikk hun fornemmelsen av at det var en annen kvinne i rommet. Men henne så hun aldri, det var hun for diffus til, men hun følte alltid en hjerteskjærende sorg når hun mente å fornemme kvinnens nærvær.

Andre ganger fikk hun fornemmelser av en mann, ham så hun glimtvis, stor, kraftig og alltid utsondrene et enormt sinne. Og for ikke snakke om barnet, gutten med krøllene. Han så hun oftere og oftere.

Hun hadde sluttet å nevne det for ham, han ville bare føyse henne av og mene hun var syk. Sant og si var det det hun mente selv også, og det var vel derfor hun ikke sa noe til ham heller. Det er ille nok å ha blitt gal, om ikke andre også skal få vite om det, tenkte hun i stunder hvor hun var litt mer galgenhumoristisk og ikke bare grepet av angst.

Det toppet seg da hun gikk inn på badet en morgen og så mannen denge en hundevalp til døde mot badekaret. Gutten med krøllene sto bak og skrek og gråt og prøvde vekselsvis å få tak i valpen og dra mannen vekk fra badekaret.

Da løp hun ut. Naboen stirret dumt på henne der hun satt hele dagen ute på verandaen. Men han kom ikke over for å spørre om det var noe i veien, om det var noe han kunne hjelpe med. Først da han kom hjem fikk hun fortalt ham om det. Det spøker her gråt hun, du må finne ut hvem som har bodd her før. Han trøstet så godt han kunne og lovet å spørre megleren nærmere ut om forrige eier.

Da han kom hjem neste ettermiddag hadde han faktisk spurt ut megleren, og fått vite at selgeren var et dødsbo forvaltet av flere arvinger, og at huset hadde vært leid ut de siste ti årene i påvente av et arveoppgjør. Det var derfor ikke lett å finne ut hvem som hadde bodd der før dem. I tillegg hadde han snakket med fastlegen som allerede hadde ringt inn en respt på beroligende midler til henne til det lokale apoteket. Og det var både hans og legens mening at hun heller burde ta pillene enn å forsøke å nøste opp i husets historie.

Hun godtok det motvillig. Hun spiste pillene, hun var i stadig bevegelse men gjorde ingenting. Det kjentes som om hjernen var pakket inn i bomull og for hver bevegelse hun foretok seg kjentes det som hun beveget seg under vann. Men følelse av dyp sorg ble likevel bare sterkere og sterkere og angsten lå på lur hele tida.

Da hun fant den lille gutten med krøllene liggende på badet med overskåret strupe var det nok.  Tross pillerusen var hun såpass hysterisk i telefonen at han skjønte alvoret og kom hjem. Det nyttet ikke at han sa at dersom noen var blitt drept i huset så ville det ha blitt skrevet om det i avisene, og i alle fall dersom det var et barn. De kan ha gravd han ned, eller emigrert, eller begge deler hylte hun, det er ikke alle drap som blir oppdaget, og vil du leve sammen med meg, så blir det i alle fall ikke her. 

Hun var urokkelig og ga beskjed om at dersom han ville ha henne fikk de selge huset, selv om det ble med tap.

Han ville ha henne, og heldigvis fant de kjøpere til huset. Hun orket ikke være med under kontraktsinngåelsen, det var hun for utmattet til.  Og hun fikk fred, hun hadde ikke flere syner eller opplevelser av sorg etter at huset var solgt. Hun kuttet ut pillene og begynte etterhvert å lure på om det ikke hadde vært i overkant overilt å selge huset. Hun gjenvant sin tidligere energi og fullførte de gjenværende snekkerarbeidene for å gjøre huset perfekt for de nye eierne.

Ved overtakelsen ville hun være med, hun ville tross alt vise fram det arbeidet hun hadde gjort og gledet seg til bifallende smil og bemerkninger.

Da den nye familien kom  for overtakelse skrek hun. Det siste hun så før det svartnet var det  forventningsfulle smilet til gutten med krøllene og valpen han trykket så tett inn til seg.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var ikke min feil. Det var ikke jeg som ville ha båt heller, tvert om forsøkte jeg å protestere i det lengste. Hva i all verden skal vimed båt, forsøkte jeg å innvende.

Ikke har vi peiling på sjømannskap og en båt trenger konstant vedlikehold. Vi som knapt greier å organisere en helt alminnelig vindusvask en lørdag ettermiddag i vårt eget hjem, vi vil aldri greie å vedlikeholde en hel jævla båt, som attpåtil ligger langt avgårde nedi en eller annen båthavn. Dessuten er jeg redd, jeg tør aldri hoppe fra en gyngende båtripe og over på et sleipt svaberg med fortøyningstau i neven, ikke uten heller for den saks skyld. Jeg kan ikke knyte knuter engang, for jeg har aldri gått i speidern, argumenterte jeg hardnakket.

Argumentene var nytteløse og båt ble det. Skilsø motorsnekke med soveplass for to, og do og det hele. Han skulle selvsagt stå for sjømannskapet, jeg skulle bare sitte rolig ombord og nyte solen, sjøen og de duvende bølgene med et glass hvitvin i lanken mens han ordnet opp. Jo, jo, det hørtes jo forsåvidt forlokkende ut etter et par måneder med intens overtalelse.

 Vi la ut på tur og riktig hyggelig var det. En stund. Helt til han på død og liv ville i land for å grille. Problemet var at det var få, faktisk ingen, brygger å legge til ved. Bare svaberg. Jeg prøvde å ymte frampå om at det ikke var  nødvendig å gå i land. Vi kunne vel bare hygge oss i båten, og grille kunne vi gjøre når vi kom hjem. Jo mer jeg forsøkte å protestere jo mer innbitt ble han, og var det noe vi i hvertfall skulle så var det å gå i land for å grille.

Og om jeg var så fordømrade pysete at jeg ikke kunne hoppe i land og fortøye en båt, så måtte jeg vel kunne lære å holde i et ror og sette motoren i riktig gear, jeg hadde vel for faen lappen for bil? Jo jeg hadde jo det, og det å holde i et ror og gire måtte jeg medgi at jeg måtte kunne lære meg. Som det ettergivende menneske jeg er, og for ikke å ødelegge dagen fullstendig for ham,  ga jeg meg til slutt. Jeg så jo at mannen allerede var i ferd med å sprekke fullstendig av undertrykt raseri over den grasnautne pysa han åpenbart mente at jeg var.

Så vi fant  oss et sted han mente var passelig å legge til ved. Han skulle hoppe i land og fortøye og jeg skulle styre båten, slå av tenningen og spasere ut av båten etter at han hadde dratt den inntil svaberget, og holde meg i hånden så jeg ikke skulle skli og falle mens jeg gikk i land. Jeg hadde fått mine instruksjoner om å la båten stå i fri når han hoppet, og holde roret der det var, og alt var klart for en perfekt landing.

Han hoppet fra rekka med tauet i hånden, og i sidesynet så jeg det jeg alltid hadde fryktet ville skje med meg om jeg skulle forsøkt en slik manøver. Jeg skimtet at helene hans traff svaberget, at ryggen plutselig vendte nedover mot vannet, og til sist at hele mannen forsvant ned mellom svaberg og båt med et digert plask.

Når jeg tenker meg om kan ha vært fordi jeg ved et uhell kom borti giret sånn at båten beveget seg fralands et lite øyeblikk, men jeg skyndte meg jo å sette det i fri igjen da jeg oppdaget fadesen. Det vil si, jeg trodde jeg hadde satt det i fri, men i all min nervøsitet dro jeg det nok litt for hardt sånn at det kom i revers istedenfor. På all brølinga hans skjønte jeg i alle fall at alt jeg gjorde var helt feil, men i den forferdelige motorstøyen var det umulig å høre hva han brølte der nede fra vannet. Bare at han brølte høyere og høyere, og ble mer og mer rasende, noe som gjorde meg enda mer nervøs og enda mere fomlete. Og i engstelsen og i alle mine desperate anstrengelser for å høre hva det var han forsøkte å forklare meg, kom jeg ikke på at jeg bare kunne skru av motoren og stanset hele båtjævelen.

Heldigvis greide jeg å manøvrere roret slik at jeg ikke traff ham, men fikk svingt unna akkurat i siste liten, så jeg ble heldigvis ikke enke. Men han ble nokså rar av seg etter det, nektet å dra på båttur mer, og av og til mumlet han noe tøv om drapsforsøk.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun lurer ikke meg, i alle fall ikke nå lenger. I begynnelsen var det ganske subtilt og jeg skjønte ikke at det var hun som sto bak.

Først var det bare småting. Melken som jeg var sikker på jeg hadde kjøpt samme dag var plutselig borte fra kjøleskapet. Avisen kom ikke når den skulle og søppelet som jeg visste jeg hadde båret ut i søppelkassen, sto plutselig utenfor inngangsdøra mi igjen.

Først trodde jeg at jeg begynte å bli smårar, men gradvis avslørte jeg henne. Denne ekle, sleske, alltid smilende kjærringa som til og med hadde fått meg til å tro at vi var venner. Alle de gangene hun kom over til meg, satt ved kjøkkenbordet mitt og snakket om alt og intet, og lot som om hun var levende opptatt av meg og mitt.

Som om! Forsåvidt var hun sikkert det også, men åpenbart ikke fordi hun ville meg vel, heller tvert i mot, det forstår jeg nå.

Bankingen i veggen midt på natta for eksempel. Hennes stue ligger vegg i vegg med mitt soverom. Her en natt våknet jeg av at hun banket høyt i veggen. Dunk    dunk    dunk    dunk…

Rytmisk som hjerteslagene mine, og stadig høyere og høyere, til jeg ikke holdt ut å høre mer. Jeg var så trøtt at jeg orket ikke stå opp og gå over gangen og ringe på, men jeg ringte henne på telefonen og ga henne en skikkelig overhøvling. Den utkrøpne tispa lot som hun våknet av telefonen og ikke skjønte noen ting, så jeg ga opp og slang på røret. Men om hun holdt opp? Ikke tale om, det ble så ille at jeg måtte legge meg på sofaen i stua, og selv da, med dyna godt over hodet var det umulig å ikke høre dunkingen.

Hun skammet seg åpenbart, for dagen etter da jeg støtte på henne i gangen bare smatt hun avgårde og mumlet noe om at hun måtte rekke en buss.

Man skulle tro hun ville gitt seg etter det, et hvert normalt menneske ville i alle fall ha tatt seg sammen og bedt om unnskyldning når hun innså at hun var avslørt. Men ikke denne dama nei!

Det neste var at hun ga seg ut for å være fra ett eller annet telemarketingfirma som skulle spørre meg ut om hva jeg mente om dette og hint om banktjenester, finansiering og min private økonomi. Jeg syntes det var noe kjent med stemmen, men greide ikke å plassere den der og da. Først etterpå skjønte jeg at det var henne, det var noe med dialekten og måten å ordlegge seg på som avslørte henne.  Har jeg ikke betrodd meg nok til henne allerede som det er, om hun ikke skal legge seg opp i min økonomiske situasjon i tillegg? Jeg ga henne klar beskjed dagen etter, nemlig at min privatøkonomi skal hun faen meg drite i (unnskyld uttrykket, men jeg var sint) å snoke i.

Den dumme kua lot som hun ikke skjønte noen ting, og la den ekle hånda si på armen min og spurte om hva som var galt. Det burde hun faen meg skjønne selv, så jeg ga blaffen i å si noe og gikk heller rett forbi henne uten å si noe.

Hun greide likevel å smiske seg inn hos meg, og sa vi måtte snakke. Dumme meg, jeg slapp henne inn og vi snakket lenge og vel. Om jobben min som føles tung om dagen, om jobben hennes som også føles tung om dagen, om kjæresten min som har virket rar i det siste, og om alt mulig annet. Bitchen fikk meg til å føle meg glad en stund, og et øyeblikk trodde jeg faktisk jeg hadde fantasert og at vi var gode venner igjen.

Inntil i dag tidlig. Da jeg skulle ta på kontaktlinsene skylte jeg dem på sedvanlig vis i det jeg trodde var saltvannsoppløsning. Naboheksa hadde åpenbart benyttet anledningen til å bytte flasken med rensemiddel (saltsyreoppløsning) med skyllemiddel (saltvannsoppløsning), og i det jeg fikk satt linsen på øyet sved det som bare helvete og jeg gikk i gulvet så det smalt. Jeg fikk linsen ut igjen i en fart, og måtte skylle øyet i en halvtime.  Jeg kan fremdeles ikke se på høyre øye, men det venstre har jeg i det minste i behold, og jeg har sett så pass at hun tok kjæresten min til side og dro ham inn til sin leilighet, og der var han i minst en halv time før han kom til meg.

Jeg vet nok hva hun pønsker på.

Kjæresten min er egentlig en søt fyr. Men jeg vet hva jeg har å gjøre. I morgen ber jeg henne over på middag sammen med meg og kjæresten min.

Det skal bli moro å se ansiktsuttrykkene deres når de finner ut at de svelger de glasskårene jeg har tenkt å ha i maten.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun kan betrakte ham lange tider av gangen, bli lykkelig bare av å se på han. Hver bevegelse, hvert uttrykk, hvert ord, alt suger hun til seg og fester det til sitt indre, hvor han blir værende resten av livet hennes. Hvert eneste stadium han har vært gjennom har hun festet til sin indre film, som hun  når som helst kan gjenspille  for seg selv.

Ungen min, jeg forguder deg tenker hun ofte. En gang i tiden var du en del av meg, du levde inni meg og av meg, og etter at du kom ut i verden er du likevel en forlengelse av meg. Jeg ser meg i deg, du er en avlegger av meg, nå og for alltid. 

Faren forlot dem nokså tidlig. Jeg orker ikke mer sa han bare en dag, og da hun spurte om en forklaring svarte han bare at det hun ikke hadde skjønt til da, var det neppe noen vits i å forsøke å forklare lenger. Så forsvant han.

Han gjorde riktignok noen henvendelser og ville ha kontakt med barnet. Hun svarte at selvfølgelig var det riktig at barnet skulle ha kontakt med faren sin, men ærlig talt, du har ikke fått noe ordentlig sted å bo enda, dessuten har jeg høret at du bor rundt hos kamerater og fester temmelig mye. Du kan få treffe han hvis du kommer hjem til meg så jeg kan se at du oppfører deg ordentlig. Han kom et par ganger, så uteble han. Så mye for den farskjærligheten tenkte hun, og var glad han ikke gjorde flere henvendelser.

Han fortsatte å gjøre noen fremstøt nå og da. Påsto han var etablert på nytt og hadde samboer og at alt lå til rette for at barnet kunne treffe faren sin. En far som bare uteblir i lengre perioder er ikke verdt å samle på tenkte hun, og denne nye dama, skulle hun liksom leke mor for mitt barn? Om de vil leke familie må de gjerne gjøre det, men ikke bland oss opp i det, tenkte hun videre. Hun sa selvfølgelig ikke noe av dette høyt, men ga uttrykk for at de fikk komme tilbake til det. Tross alt var faren blitt nokså fremmed for barnet på den tiden de ikke hadde hatt kontakt, og akkurat nå mente hun at barnet trengte ro. Han skulle snart begynne på skolen, og hadde mye nytt å forholde seg til, om ikke det skulle komme en far trampende inn i bildet også.

De gangene barnet spurte om hvorfor han ikke hadde noen pappa, pleide hun å svare at selvfølgelig har du også en pappa, det er ikke din skyld at han ikke er her, han ville bare ikke ha noe med oss å gjøre, og fant en ny dame han likte bedre enn oss. Hun ble alltid trist når det kom på bane, men hun kunne jo ikke lyve for barnet sitt heller. Hun sa det på en ordentlig og sannferdig måte, barnet hadde krav på å vite hvordan det forholdt seg. Så fikk hun heller trøste ham, og han henne på sin barnlige ubehjelpelige måte, når de snakket om pappa.

Når hun hadde venninner på besøk, og de snakket om han, om sviket og hvordan han hadde latt dem i stikken, sørget de alltid for å snakke med dempede stemmer. De regnet ikke med at barnet fanget opp noe av samtalene, men for sikkerhets skyld tok hun han alltid opp på fanget etterpå og sa trøstende ord som at vi skal nok greie oss vi, du og jeg, bare oss to.

Han fortsatte å gjøre framstøt, men ærlig talt. Nå hadde det gått så pass lang tid og gutten kunne knapt ha noen erindring om faren. Ikke hadde de snakket om han på lange tider heller. Det ville bare virke forvirrende på gutten om han nå skulle introduseres for en far som hadde vært fraværende så lenge.

Og dessuten håpet hun jo fremdeles å treffe en mann som ville dele livet med henne. Og av hensyn til barnet ville det bare virke forvirrende om en fremmed plutselig skulle komme inn i livet hans og gjøre krav på å være faren hans, mens hennes framtidige livsledsager og barnets egentlige omsorgsperson skulle skyves ut på sidelinjen.

Nei, et sted får grensen gå tenkte hun, det er barnets beste som må prioriteres, ikke farens.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende