Amelia skjøv varsomt nisseluen bort fra øynene og pannen til den fremmede, og la kalde omslag på den forslåtte pannen og nesen under kyndig veiledning fra Sigurd. Hendene hennes skalv, dels på grunn av de overveldende følelsene som overmannet henne, og dels fordi vannet hun bløtte omslagene i var iskaldt.

Preben hadde slått seg helt vrang etter at den fremmede var kommet inn, så han hadde de måttet legge i slagbenken, mens Kirsten og Katrine satt oppå og drakk vin og sang Hompetitten.

Den fremmede slo øynene opp, ”er det du som er Amelia?” spurte han med sonor fintrøndersk røst. ”Hvordan visste du det?” Amelias ansikt sprakk opp i et eneste stort smil, tenk han kunne gjette navnet hennes bare ved å se på henne.

”Jeg hadde tenkt meg hit for å hilse på deg allerede for noen dager siden” forklarte han, ”men så greide jeg å kjøre på en furulegg, og slo nesa mi og blødde litervis med neseblod. Jeg syntes ikke jeg kunne komme på besøk i en sånn tilstand.” ”Hva, var det du som blødde bak uthuset og inn i skogen? Da er du jo ikke myrdet likevel da, og har du vært ute i skogen hele tiden? Og hvordan vet du hva jeg heter gjentok Amelia” 

”Her trengs en forklaring sa Sigurd, se her, ta deg et krus med urtete og begynn å fortell”. Den fremmede grep begjærlig kruset, tok en god slurk og begynte:

”Jo altså, etter at noen latviske tyvebander forsøkte å stjele steinhella foran kjellerinngangen i høst, så ansatte faren til Amelia meg som oppsynsmann her” Oops, tenkte Amelia, hun hadde visst glemt å ringe  far på et halvt års tid, jeg får vel ringe ham og høre hvordan det står til når vi kommer hjem igjen tenkte hun.

”Der kan du se” ropte Kirsten triumferende, ”det var ikke Jesus, det var en bande latviske lommetyver, det er det jeg har sagt hele tiden”.  ”Pøh” svarte Katrine, ”de må ha litt av noen lommer for å drasse med seg den hella der”. ”Men hva i all verden skulle de med den? Spurte Amelia. ”Du skjønner, det er funnet noen gamle helleristninger på den, den er svært verdifull” forklarte den fremmede. Derfor leide faren din inn meg, jeg har bodd i den gamle tømmerkoia oppe i skogen, og har passet på at ikke uvedkommende skulle forsøke seg på noe mere tull”

”Men gærningen greide du åpenbart ikke holde unna” innskjøt Sigurd. ”Jeg hadde foretrukket at dere kalte han Johan” repliserte den fremmede. ”Han er litt forkommen og ser og hører stemmer og sånn, men han er helt harmløs og faktisk ganske hyggelig. Han kom for å besøke meg og siden det ikke er dusj i koia mi, og han ikke hadde vasket seg på noen uker, lot jeg han få låne dusjen her. Hytta sto jo tom likevel” 

”Men hvorfor babler han trusler på latin?” Spurte Kirsten og forklarte den fremmede hva han hadde sagt. ”Det der er ingen trussel, men en kjensgjerning” svarte den fremmede og fortsatte ”han studerte latin en gang i tiden, men det gikk litt i baddel for ham etter at han hadde inntatt et større måltid med fleinsopp, så ble han som han ble”

”Men hvorfor byttet han vannet ut med vin” spurte Amelia. ”Det var ikke Johan som gjorde det, men den tullingen som slo meg ned med en gang jeg kom inn her. Han kom opp for noen uker siden med en diger dunk hjemmelaget vin og fortalte han var en venn av familien. Så jeg slapp han inn, og han sa han orket ikke tanken på en hel uke uti huttiheita sammen med dama si uten børst, det var derfor han gjorde det. Så håpet han vel at du skulle tro det var noe faren din hadde satt fra seg.”

”Preben, din tølper” utbrøt Amelia og gikk bort til slagbenken og slo et par slag med lokket mot mannen som prøvde å komme opp. ”Du kan bare pakke sakene dine og reise avgårde sammen med lensmannen, han er øyeblikkelig reiseklar” fortsatte hun. ”Jamen, nussepussen min, ikke vær så sint da, jeg mente ikke noe galt med det”. ”Nei, det er slutt, dessuten har jeg lenge hatt deg mistenkt for bare å ville være sammen med meg på grunn av de 30 milliardene jeg kommer til å arve når boet etter onkel Buffet er oppgjort”.

Det rykket til i den fremmede, og med ett fikk han  et forklaret uttrykk i ansiktet, han så på Amelia med kjærlighet i blikket. Som ved en skjebnens tilfeldighet  ble han truffet av Amors piler akkurat i det Amelia nevnte arven.

Amelia snudde seg mot den fremmede igjen, ”men øksa da? Hvem har tatt den?” spurte hun. Den fremmede rødmet, ”jeg glemte den visst  i uthuset da jeg kløyvde opptenningsved sist, vil du være med ut og lete etter den?” ”Åh, ja!!” utbrøt Amelia, det var ikke noe hun heller ville enn å ta en tur i uthuset med den fremmede.

Hånd i hånd, og fullstendig oppslukt av hverandre gikk de ut i solnedgangen i retning uthuset. De var så oppslukt av hverandre at de ikke enset mannen med ljåen som snek seg inn kjellerinngangen.

Slutt

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Amelia våknet av at Sigurd helte kaldt vann i ansiktet på henne. Rommet var dunkelt opplyst av stearinlys og hun hørte noen brekke seg. Tror du vi har blitt forgiftet? spurte Amelia. Ja helt åpenbart svarte Sigurd. Men hva slags gift og hvorfor? Spurte Amelia, hvorfor vet jeg ikke, men når utrente mennesker drikker store mengder vin inntrer alkoholintoksikasjon, svarte Sigurd forklarende. Så, det var ikke noe galt med vinen altså? Neppe, svarte Sigurd, jeg bekymrer meg mer for den gærningen som har kuttet strømmen og romsterer nede i kjelleren enn for vinen fortsatte han.

Er, har, mener du.. har han kommet tilbake? spurte Amelia engstelig. Det virker sånn, jeg og Olav har barrikadert kjellerdøren med slagbenken og det antikke skatollet, vi håper det holder. Han ble avbrutt av et brak. Noen sto og hamret på kjellerdøren, men så ble det stille igjen. Olav og lensmannen skal kjøre ned til bygda etter hjelp, du, jeg Katrine og Kirsten blir igjen her. Er det ikke best at alle drar, og hvor er Preben? Amelia var engstelig nå. Sigurd så på henne med en bekymret mine, det er ikke plass til flere enn to på scooteren, og Preben… Ja, han er borte, vi vet ikke hvor han er.

Plutselig hørtes en ralling fra kjellerdøren, og deretter Prebens røst som brølte ”Slipp meg inn for faen!” Preben? Er du i kjelleren? Amelia løp bort og skjøv vekk slagbenken og skatollet og åpnet døren. Preben ravet inn med en halvtom vinflaske i hånda, ”hva faen skjera schnuppa mi?” spurte han med et tåpelig flir om munnen. ”Forøvrig er det noe galt med dassen, man får støt når man pisser i den” ”Æsj, du er full Preben, du vet at jeg ikke liker det, dessuten er det ikke noe toalett i kjelleren og det vet du godt” svarte Amelia. Dette må undersøkes nærmere, Sigurd gikk med bestemte skritt ned kjellertrappen, ”jeg tror Preben har pissa i sikringsskapet” ropte han opp. Noe så ekkelt, Amelia følte med ett bare vemmelse for Preben, samtidig med en viss lettelse over at det likevel ikke var gærningen som herjet i kjelleren.

Sigurd kom opp igjen, vi får nok greie oss med stearinlys til skapet har tørket sa han. Nå foreslår jeg at vi går ut og prøver å finne den myrdede, kanskje han ikke er død heller men bare skadet, vi må ut og finne ham og hjelpe ham, hvem han nå enn måtte være.

I det samme banket det hardt på ytterdøren og en person iført en snodig lue og med en enormt hoven nese kom inn. ”Har’n” ropte Preben triumferende i det han drylte til den nyankomne med spaden. Amelia skrek, ”Preben har det tørna helt for deg? Du vet at du ikke burde drikke” før hun knelte foran den fremmede som lå besvimt på gulvet.

Bortsett fra den snodige luen og den hovne nesen var han noe av det nydeligste hun hadde sett i hele sitt liv ….

Avsluttes i neste nr.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Amelia vurderte situasjonen, sånn kunne han ikke ligge; hva enten han var død eller levende ødela han kjøkkegulvet fullstendig med alt det blodet.

Hun husket på hva hun hadde lært i pikespeideren, fant fram nål og tråd og en kompress og fikk ham buksert bort til slagbenken hvor hun la ham i fanget og begynte å stelle såret. I det hun stakk det første stinget livnet han til et øyeblikk og fikk mumlet frem ”Je er lei for at je itte kunne komme prompte, men je måtte arrestere ein bøling latviske hyttetjuver på vegen, je ante itte at du skulle bli så sur for forseintkomminga” før han tok dånepimpen igjen. Amelia var lettet, mannen var åpenbart i live, og trengte bare å hvile. Antakeligvis hadde han pådratt seg en kraftig hjernerystelse, så hun fikk vel sitte slik hun satt og sørge for at han lå rolig.

Hun hadde åpenbart falt i søvn, for det neste hun sanset var at morgensolen kilte henne i ansiktet omtrent samtidig med at hun hørte det dundret på ytterdøren og Prebens muntre stemme som ropte ”honningblomst, vi har kommet. Jeg tok med Kirsten og Sigurd og Olav og Katrine også, sånn at vi er mannsterke mot den gærne lensmannsmorderen!”

Endelig, Amelia følte glede for første gang etter at hun hadde ankommet hytta, skjøv den livløse lensmannen varsomt fra seg og løp mot ytterdøren og åpnet for de kjærkomne gjestene. Prebens smil stivnet i det han så henne, lavt så ingen andre kunne høre det sa han, ”Amelia, det er greit at du har mensen av og til, men kan du ikke bruke bind?” ”Mens?, bind?” Amelia holdt på å sprekke av raseri, men så kom hun på at Preben selvfølgelig ikke hadde fått med seg hva som hadde skjedd etter at de hadde snakket sammen sist. Hun fikk forklart situasjonen, at det var lensmannsblod hun hadde i fanget og at lensmannen lå på slagbenken sterkt medtatt etter slaget hun hadde gitt ham, og at det måtte være en annen som var blitt myrdet.

Godt sydd nikket Sigurd anerkjennende til henne da han så lensmannen, han var siste års medisinerstudent og hadde allerede tilegnet seg den autoritet som han mente en lege burde utvise. Takk, rødmet Amelia, jeg lærte det i pikespeideren. ”Je trur je får komme meg heimat, je tålte visst ikke trakementet” mumlet lensmannen før han falt sammen igjen på slagbenken. ”Ikke tale om, du trenger minst tre dagers hvile” bød Sigurd med sin legerøst.

Men fortell oss hva som har skjedd da sa Kirsten og Katrine i munnen på hverandre.

Etter at de hadde fått lagt lensmannen i stabilt sideleie på et av gjesteværelsene og Amelia hadde fått på seg rene klær begynte hun å fortelle om hvordan steinhella var skjøvet til side, om gærningen som bare bablet, om den ukjente scooterføreren som var blitt myrdet og forsvunnet, og om den uutholdelige angsten som hadde fått henne til å slå ned lensmannen. Og så skjønner jeg ikke dette med vinen, glapp det ut av henne. Hun kunne bitt av seg tunga. ”Vin?” sa Preben som hittil hadde virket nokså fraværende. ”Er det vin i huset?, men så finn fram glass da sukkerungen min, vi må jo by gjestene på noe annet enn denne forbanna urteteen”

Hun hadde liten lyst, men alle de andre så ut som de gjerne ville ha et glass vin, så hun bøyde av, fant fram glass og hentet en av flaskene fra kjelleren. Den smakte slett ikke verst, fin og tørr med en viss ettersmak av røykejakke og våt hund. Olav smattet med velbehag, denne var god, tipper den kommer fra midtøsten fra før de nedla forbud mot vindyrking. De andre var enig, mest fordi Olav var servitørlærling på Bagatelle og burde vite det.

Men fortell mer om denne gærningen ba Katrine. ”Hva skulle han her og, ja… steinhelle, vann til vin og … Det høres nokså kjent ut” mumlet hun. ”Forsøk å gjenta hva det var han bablet” bød Sigurd med myndig røst. ”Jo, altså det hørtes ut som omnes homines sumus mortales” sa Amelia, ”det er pinlig, men jeg greier altså ikke å begripe den dialekten de snakker her oppe”. ”Det er ikke dialekt, det er latin og betyr ”alle mennesker er dødelige” svarte Sigurd mens han tok et godt drag av sigaren han nettopp hadde fyrt opp. Katrine tok en god slurk av vinen og mannet seg opp til å spørre: ”meme, men, kan det være, ja siden det er påske og sånt, kan det være Jesus og ingen gærning i det hele tatt?” ”På ingen måte!” fastslo Kirsten som nettopp hadde tatt mellomfag i lingvistikk, ”Jesus snakket arameisk og ville aldri tatt det forhatte herrefolket romernes latin  i sin munn”, ”men paven snakker jo latin” sa Kirsten. ”Det er bare fordi han ikke har giddet å lære seg arameisk” sak Katrine.

Deretter fulgte en frisk språkdebatt, arameisk versus latin. Tror du ikke Jesus skjønte latin? Selvfølgelig skjønte han det, han ville bare ikke snakke det, hva vet du om det, kjenner du han kanskje? Med hans politiske holdninger ville han aldri ha snakket latin, men hva med paven da? Paven er en dust, og forøvrig snakker han latin med tysk aksent”

Amelia følte seg brått uvel, hun reiste seg men rommet danset rundt og rundt, kunne vinen være forgiftet? tenkte hun i det hun fikk gulvet i ansiktet. Det siste hun registrerte var at det bråkte noe infernalsk i kjelleren og at de andre skrek i det lyset ble borte..

Fortsettelse følger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hennes første innskytelse var å følge etter sporene, ut fra blodmengden kunne det se ut som om lensmannen trengte hjelp. Dessuten måtte han være temmelig desorientert av hva det nå måtte være som hadde rammet ham siden han hadde gått ut i bjerkeskogen og ikke til hytta for å få hjelp.

Men så kom hun på at hun bare hadde tøfler på seg og at hun neppe ville komme særlig langt og i alle fall ikke være til noe særlig hjelp om hun ikke var bedre utstyrt. Hun fikk gå tilbake og hente yttertøy, truger og fjellsko, og kanskje noe gasbind til forbinding i tillegg.  Det var rett innenfor døren hun så det, øksa som alltid sto ved siden av spaden var borte! Amelia følte en gryende uro, langsomt begynte hun å analysere situasjonen: hun var alene, ute i skogen gikk en gærning iført morgenkåpe og sannsynligvis bevæpnet med øks, og lensmannen hadde åpenbart begynt å blø av ett eller annet. Det var ikke vanskelig å legge sammen to og to: ett stk. gærning + ett stk. øks = potensiell morder. Et stk. lensmann + litervis med blod =  mord. Potensiell morder +  mord = MORDEREN ER UTE ETTER MEG OGSÅ!!!

Amelia lukket munnen brått, det siste hadde hun ikke tenkt, men skreket ut. Nå gjelder det å roe seg, tenke klart og gjøre det riktige tenkte hun. Regnestykket som hun syntes haltet litt, fikk hun eventuelt komme tilbake til senere. Det første hun gjorde var å låse døren, steinhella over kjellerinngangen hadde hun ikke muligheter til å få på plass, men hun låste døren ned til kjelleren. Deretter ringte hun lensmannskontoret, hvor en blid damestemme svarte ”De er kommet til Snottfjelldalen lensmannskontor, kontoret er for tiden ubetjent, dersom De mener det er viktig, og absolutt må, kan De forsøke å ringe 112”. Det var som utgjort, lensmannen var vel den eneste som var på vakt i påsken og nå var det ingen som kunne komme henne til unnsetning.

Hun ringte Preben, ”hei, pusekatten min, koser du deg?” spurte han i det han tok telefonen. ”Eh, ja, nei ikke helt” svarte hun, og fortsatte ”det er en gærning med øks her oppe som har brutt seg inn i hytta og nå tror jeg at han har drept lensmannen også”.  ”Stakkar sukkerklumpen min, du må ha det fælt, ikke tenk mer på det, jeg kommer så snart jeg kan lillegull” trøstet Preben. ”Ja kan du ikke det, og ring 112” svarte Amelia. Det var merkelig stille i den andre enden, og hadde visst vært det en stund. Hun kikket på telefonen, som selvfølgelig var utladet. Hun sukket, hvor var nå den fordømte laderen? Hun lette og lette men den var borte, hadde gærningen tatt den også? Nei, hun hadde vel bare glemt den hjemme som vanlig.

Det var visst ikke stort hun kunne gjøre, annet enn å vente på at Preben skulle komme, og håpe på at han hadde fått med seg beskjeden om  at han måtte varsle politiet. Hun plugget I-poden inn i ørene, satte lyden på fullt så hun virkelig kunne nyte musikken, og startet med å hente fram påskepynten. Hun følte en sann glede hver gang hun så de små håndmalte swarowskipåskeeggene Preben hadde gitt henne i fjor. Nå skulle det pyntes. Hun fant fram noen praktfulle gule og dunete kyllinger til vindusdekorasjonen.

Hun skimtet så vidt en skygge utenfor vinduet. Angsten hogg tak i brystet hennes og i det hun rev pluggene ut av ørene hørte hun at noen tok i ytterdøren. Herre min skaper tenkte hun, morderen har kommet tilbake. Hun sto musestille og lyttet, hun hørte nå at det romsterte i kjelleren, og deretter knirkingen i trappen, han var på vei opp.   Enten  ville låsen i kjellerdøren holde, eller så ville den ikke holde. Hun tenkte på noe hun hadde lest i Kvinner og Klær for litt siden, ”håp på det beste, men vær forberedt på det verste” hadde det stått. Kloke ord tenkte hun og grep spaden. Låsen ble brutt opp med et brak og inn veltet en diger mannsperson. Hun drylte til med spaden av all kraft rett i tinningen, det var en fulltreffer og blodspruten sto. Men dette er da ikke gærningen tenkte hun i det hun betraktet mannspersonen som segnet om ved føttene hennes. Og ganske riktig, personen var iført lensmannsuniform og på tunet sto en splitterny snøscooter med lensmannsetatens emblem på tanken.

Lensmannen lå livløs på kjøkkengulvet mens blodet pumpet ut av et kutt i tinningen. ”Men hvem kan det da ha vært som blødde bak uthuset? Gærningen? Nei, han kan det umulig ha vært, hun hørte jo  scooteren komme mens han var her inne, og scooteren måtte jo ha blitt kjørt av noen” tenkte Amelia febrilsk mens hun forsøkte å fortrenge det faktum at hun muligens nettopp hadde gjort seg til lensmannsmorder..

Fortsettelse følger

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Amelia så virkelig fram til påskeferien, 8 dager fri skulle hun ha på den gamle familehytta som hun så alt for sjeldent hadde tid til å reise til. Det skulle bli deilig, først en dag for seg selv hvor hun skulle varme opp hytta og pynte til påske, deretter skulle hennes forlovede Preben komme opp og de siste dagene skulle de få besøk av Katrine, Olav, Kirsten og Sigurd. Gode venner alle sammen som hun så fram til å gå lange skiturer sammen med.

Den siste bakken opp til hytta var virkelig tung, hun kjente hvordan hun brukte kreftene sine. Dette er jammen nesten like bra som å gå på S.A.T.S tenkte hun. Det skulle bli skjønt å komme fram og slappe av med en varm kopp grønn te, eller kanskje en cappucino. Det var jo tross alt ferie, og da kunne hun unne seg noe ekstra. Hun kunne se hytta nå, og med ett fikk hun en merkelig følelse av at noen stirret på henne. Var det noen der? Det var så mange utenlandske bander som raidet rundt og tømte hyttene visste hun, men her, så langt fra kjørbarbar vei? Da måtte de i så fall ha kommet inn på scooter, og noen scooterspor så hun ikke. Og hun kunne ikke tenke seg at kjeltringene gadd å gå på ski en times tid, for så å slepe tyvegodset med seg tilbake  på slede. Ikke var det skispor å se heller, nei det var nok bare inbilning.

Det første hun la merke til da hun kom fram til hytta var at steinhella som hadde dekket den utvendige kjellerinngangen var fjernet og lå ved siden av inngangen som nå sto åpen. Merkelig tenkte hun, den steinhella er det ingen som har greid å løfte vekk de siste femti år, og vi har jo alltid brukt den innvendige inngangen. Den kan ikke ha blitt fjernet uten bruk av en solid kran tenkte hun. Nei dette skjønte hun ingenting av. Hun gikk inn, og skvatt da hun så en langhåra type iført hennes hvite morgenkåpe stå øverst i kjellertrappa. Hva gjør du her, og hva gjør du i  morgenkåpa mi? Ropte hun, hun greide ikke å bli redd, bare sint, for han så mer forskremt enn farlig ut, kom deg ut ellers ringer jeg lensmannen fortsatte hun. Han bablet i vei på en eller annen merkelig dialekt som hun ikke skjønte et kvidder av, ”omnes homines sumus mortales” hørtes det ut som han messet til det kjedsommelige. Nei, hun fikk nok lære seg den lokale dialekten tenkte hun i det hun grep mobiltelefonen og slo lensmannens nummer. Hun forklarte saken og ba ham komme og fjerne personen og se om han hadde tatt noe eller ødelagt noe. ”Å det er nok  bare’n Johan, han har vørti litt paranoid shizofren  den siste tia, og gjør så mykje rart, men han er heilt harmlaus. Men je lyt vel ta meg en tur, så får je prøvi ut den nye snøskutern i såmmå slengen”,  sa han på sin trygge og joviale måte.

Hun snudde seg, men da var fyren vekk. Johan, ropte hun, hvor er du? Ingen svarte. Hun gikk rundt i hytta men så ingenting til ham. Hun gikk ned i kjelleren, hva i himmelens navn utbrøt hun. Alle flaskene med kildevann hun hadde fått bragt opp før snøen gjorde hytta veiløs var blitt åpnet og innholdet byttet ut med noe rødt. Hun åpnet en av flaskene og snuste forsiktig på den, vin! Den gærningen hadde helt ut alt det gode kildevannet og byttet det ut med vin! Og hun som nesten ikke drakk en gang. Og hvordan ville Preben reagere? Han hadde litt problemer med å styre seg når han først hadde tatt seg noen glass, og de hadde derfor blitt enige om at denne påsken skulle være alkoholfri. Herregud, hun så allerede for seg hvordan påsken kunne bli fullstendig spolert. Hun fikk prøve å skjule disse flaskene for ham så godt hun kunne.

Endelig hørte hun scooteren komme. Hun gikk opp fra kjelleren og ut hovedinngangen for å ta imot lensmannen. Merkelig så lang tid han brukte. Han hadde åpenbart parkert scooteren bak uthuset, for hun så de røde sporene fra dieselen. Ny scooter, og så lekker den allerede diesel tenkte hun. Hadde politietaten brukt litt mer penger kunne de kanskje fått litt bedre utstyr og kvalitet. Hun gikk bort til scooteren, men lensmannen var ikke å se. Det var opplagt noe som ikke stemte, dieselsporene fulgte ikke scootersporene men gikk tvert i mot innover mot bjerkekrattet. Hun gikk nærmere, det var ikke diesel, det var blod! Digre flekker av rødt ferskt blod, fulgt av noen enorme fotspor innover i skogen….

Fortsettelse følger.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende