Berlin. Byens billigste pensjonat viste seg å være et horehus, men det oppdaga vi ikke før etter at vi sjekka inn.

Han som sto i døra var så rusa at han ga oss rom i bakre gård der jentene bodde. Baren og resepsjonen lå i fremre gård der arbeidsværelsene var. Han som sto i baren rygga da han så oss, trodde visst vi var sivilsnut men ferska raskt at vi var for unge til det og at vi var utlendinger.

Så vi ble akseptert. I alle fall av soperne som drev horehuset. Vi fikk til og med omvisning i de arbeidsværelsene som ikke var i bruk akkurat da og et par drinker på huset. Og de var galante nok til ikke å tilby oss jobb.

I baren spilte de The great pretender, og en ung gutt  var overivrig etter å fortelle meg at han bare ventet på en kamerat og ellers var en skikkelig fyr.

Jentene derimot ville ikke ha noe med oss å gjøre, de  behandlet oss som luft, både i baren og når vi møtte dem på gata iført badedrakt og nettingstrømper. De jobba hardt nok som det var, og hadde ikke bruk for et par slumturister til å glane på at alle drømmene deres gikk i dass.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

”En kvinne bør alltid være velpleid og velkledd, og da vil hennes veier til succes alltid være sikret” sto det i en bok moren min dyrket som en bibel, og som jeg kikket i med store øyne allerede fra  jeg var nyfødt.

Det var bilder av pene damer i boka, men ikke så pene som dronning Sirikit av Thailand, eller som hun som reklamerte for Bali kaffe som vi så i ukebladet hver tirsdag. Det var vakre damer det, og allerede før jeg hadde lært å stave navnet mitt visste jeg det, det var sånn jeg skulle bli. Vakker, ettertraktet og fotografert. Det var bare et par dusin hindere som måtte forseres først.

Nesa var selvfølgelig alt for stor og for bred. Jeg prøvde å gå med klesklype, men til tross for min standhaftighet måtte jeg til slutt gi tapt, smertene ble for store og dessuten trengte moren min klesklypene til vasken. Dette var før plastisk kirurgi var et reelt alternativ, og jeg ble pent nødt til å forsone meg med nesa, hvilket jeg klarte. I dag har jeg faktisk et riktig god forhold til nesa mi, og hadde jeg vært en engelsk setter ville man sagt at jeg har en god stopp.

Håret var et annet sorgens kapittel. Som liten hadde jeg hatt gullgule krøller, men etter at søstra mi gjorde kort prosess fordi jeg ble tildelt all oppmerksomheten, var det som vokste ut nærmest sort og særdeles stritt. Ikke mere sjokolade å innhente på den manken nei. Så snart jeg hadde rukket å få mine egne penger og var unna mors heldøgnlige kontroll gikk jeg til innkjøp av vannstoffperioxyd. Her skulle det blekes så jeg ble den blondeste jenta i klassen. Jeg lot stoffet virke dobbelt så lenge som anbefalt, men blond? Ikke tale om, håret fikk en farge som en vasstrukken gulrot som har ligget for lenge på komposthaugen, og luktet forjævlig, uansett hvor mye jeg vasket og sprayet det. Det endte med at jeg måtte klippe meg og la det gamle sorte hestetaglet gå av med seieren etter hvert som det vokste ut.

”Selv den mest uskjønne kan bli interessant dersom hun har en vakker holdning” sto det. Oppskriften var å etterape noen vakre ville stammefolk i Afrika som bar alt stæsjet tilhørende dem selv og resten av familien på hodet. Det var selvfølgelig kvinnene som bar, men til gjengjeld fikk de balanse, rett rygg og for alt jeg vet en attraktiv kjæreste også.  I en alder av elleve bar jeg daglig hele familiens leksikonsamling på hodet uten å kny. Målet var selvfølgelig en vakker holdning som skulle føre meg direkte ut på  veien til lykken. Familien begynte å uroe seg på den tiden, og hvisket og tisket litt, men heldigvis var ikke Bup oppfunnet og jeg var tross alt for velfungerende til å bli plassert i OBS klassen. Og jeg fikk en jævlig fin holdning, i alle fall den tiden av døgnet jeg hadde bøker på hodet, ellers må jeg si at jeg slurvet litt. Og spesielt interessant ble jeg heller ikke, annet enn for de spesielt interesserte barnepsykologer. Og de visste beklageligvis, eller kanskje heldigvis, ikke om meg.

Her slutter jeg foreløpig, og hvis noen vil vite om jeg virkelig ble vakker så får de spørre, de som driter i det driter i det, og de som lurer på om de kan få noen skjønnhetstips skal få det, men jeg garanterer ikke noe resultat.

Planen er å skrive om alle de idiotiske greiene vi gjør i forsøk på å forbedre det som i utgangspunktet er mer enn bra nok.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det var ikke min feil. Det var ikke jeg som ville ha båt heller, tvert om forsøkte jeg å protestere i det lengste. Hva i all verden skal vimed båt, forsøkte jeg å innvende.

Ikke har vi peiling på sjømannskap og en båt trenger konstant vedlikehold. Vi som knapt greier å organisere en helt alminnelig vindusvask en lørdag ettermiddag i vårt eget hjem, vi vil aldri greie å vedlikeholde en hel jævla båt, som attpåtil ligger langt avgårde nedi en eller annen båthavn. Dessuten er jeg redd, jeg tør aldri hoppe fra en gyngende båtripe og over på et sleipt svaberg med fortøyningstau i neven, ikke uten heller for den saks skyld. Jeg kan ikke knyte knuter engang, for jeg har aldri gått i speidern, argumenterte jeg hardnakket.

Argumentene var nytteløse og båt ble det. Skilsø motorsnekke med soveplass for to, og do og det hele. Han skulle selvsagt stå for sjømannskapet, jeg skulle bare sitte rolig ombord og nyte solen, sjøen og de duvende bølgene med et glass hvitvin i lanken mens han ordnet opp. Jo, jo, det hørtes jo forsåvidt forlokkende ut etter et par måneder med intens overtalelse.

 Vi la ut på tur og riktig hyggelig var det. En stund. Helt til han på død og liv ville i land for å grille. Problemet var at det var få, faktisk ingen, brygger å legge til ved. Bare svaberg. Jeg prøvde å ymte frampå om at det ikke var  nødvendig å gå i land. Vi kunne vel bare hygge oss i båten, og grille kunne vi gjøre når vi kom hjem. Jo mer jeg forsøkte å protestere jo mer innbitt ble han, og var det noe vi i hvertfall skulle så var det å gå i land for å grille.

Og om jeg var så fordømrade pysete at jeg ikke kunne hoppe i land og fortøye en båt, så måtte jeg vel kunne lære å holde i et ror og sette motoren i riktig gear, jeg hadde vel for faen lappen for bil? Jo jeg hadde jo det, og det å holde i et ror og gire måtte jeg medgi at jeg måtte kunne lære meg. Som det ettergivende menneske jeg er, og for ikke å ødelegge dagen fullstendig for ham,  ga jeg meg til slutt. Jeg så jo at mannen allerede var i ferd med å sprekke fullstendig av undertrykt raseri over den grasnautne pysa han åpenbart mente at jeg var.

Så vi fant  oss et sted han mente var passelig å legge til ved. Han skulle hoppe i land og fortøye og jeg skulle styre båten, slå av tenningen og spasere ut av båten etter at han hadde dratt den inntil svaberget, og holde meg i hånden så jeg ikke skulle skli og falle mens jeg gikk i land. Jeg hadde fått mine instruksjoner om å la båten stå i fri når han hoppet, og holde roret der det var, og alt var klart for en perfekt landing.

Han hoppet fra rekka med tauet i hånden, og i sidesynet så jeg det jeg alltid hadde fryktet ville skje med meg om jeg skulle forsøkt en slik manøver. Jeg skimtet at helene hans traff svaberget, at ryggen plutselig vendte nedover mot vannet, og til sist at hele mannen forsvant ned mellom svaberg og båt med et digert plask.

Når jeg tenker meg om kan ha vært fordi jeg ved et uhell kom borti giret sånn at båten beveget seg fralands et lite øyeblikk, men jeg skyndte meg jo å sette det i fri igjen da jeg oppdaget fadesen. Det vil si, jeg trodde jeg hadde satt det i fri, men i all min nervøsitet dro jeg det nok litt for hardt sånn at det kom i revers istedenfor. På all brølinga hans skjønte jeg i alle fall at alt jeg gjorde var helt feil, men i den forferdelige motorstøyen var det umulig å høre hva han brølte der nede fra vannet. Bare at han brølte høyere og høyere, og ble mer og mer rasende, noe som gjorde meg enda mer nervøs og enda mere fomlete. Og i engstelsen og i alle mine desperate anstrengelser for å høre hva det var han forsøkte å forklare meg, kom jeg ikke på at jeg bare kunne skru av motoren og stanset hele båtjævelen.

Heldigvis greide jeg å manøvrere roret slik at jeg ikke traff ham, men fikk svingt unna akkurat i siste liten, så jeg ble heldigvis ikke enke. Men han ble nokså rar av seg etter det, nektet å dra på båttur mer, og av og til mumlet han noe tøv om drapsforsøk.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når man er ung og fattig student på jakt etter penger til øl og røyk og andre livsnødvendigheter kan man finne på ganske mye rart.

Jeg fant på å bli lørdagsvikar – landpostbud.  Jeg hadde riktignok arbeidet innen postverket tidligere, men hadde ingen formening om hva jobben til et landpostbud innebar. Jeg så vel for meg at jeg i beste Postman Pat stil skulle kjøre tur ute på landet et sted og droppe pakker og brev til takknemlige landsens folk som ventet på livstegn fra sine kjære inne i storbyen, eller kanskje så langt borte som fra Amerika eller enda fjernere strøk.

Det viste seg at det ikke var helt sånn det skulle bli. Ruta mi var fordelt på tre-fire villastrøk noen kilometer fra hverandre rett utenfor bygrensa. Og hadde jeg sett for meg tur, så var det ingen rolig biltur på landet, men heller joggeturer i det ene villastrøket etter det andre for å levere ut posten på fortrinnsvis riktig adresse, hive seg inn i bilen, kjøre til det neste villastrøket gjenta operasjonen, osv. osv., til postveska var tom.

Men før jeg kom så langt måtte jeg selvfølgelig komme meg til postkontoret for å sortere posten som hørte til min rute i den rekkefølgen ruta gikk. For den som måtte tro at ruta går fra a-veien 1 til 100, deretter b-veien 1 til 100 osv, kan jeg informere om at de tar helt feil. I villastrøk rett utenfor bygrensa går veiene på kryss og tvers og rundt i ring og tilbake igjen, og siden man skal komme raskest mulig gjennom ruta, går den selvfølgelig inn og ut av de forskjellige veiene.

For å komplisere det ytterligere heter veiene nesten det samme. Heter strøket noe med øst, kalles veiene for østveien, østbakken, østsvingen, østbrautene, østtoppen, øststien eller østkroken, så allerede under sorteringen gjelder det å ha tunga rett i munnen, for ikke si øynene åpne, så ikke noe som skal til østkroken havner i avdelingen for østbrautene. Og det er ikke lett dersom du har 20 hus på ruta som hører til østbakken, avbrutt av 4 hus i østkroken, deretter 12 hus til østtoppen, for deretter å svinge inn i østbakken igjen og avslutte på østtoppen med to hus som man ikke kan se fordi inngangen er fra østbrautene. Forstår du? Hvis ikke er du tilgitt, jeg hadde litt tungt for det jeg også.

Det ble ikke bedre av at arbeidslederne, hvis funksjon jeg aldri har funnet ut hva var utover å behandle oss som de tarveligste straffanger, gikk og pustet oss i nakken. De skulle muligens  sjekke at jeg ikke stjal postkortene fra Lillemor til Tuppen, eller påse at jeg virkelig sorterte brevene og ikke bare satt og pelte meg i nesa.  Det var uansett helt unødvendig. Jeg var overhodet ikke interessert i å stjele noe av posten, og sortere måtte jeg for at det ikke skulle bli totalt kaos når jeg kom ut i felten for å dele ut jævelskapet, og selvfølgelig skyndte jeg meg alt jeg kunne, jo tidligere ferdig, jo tidligere kunne jeg dra hjem igjen.

Det var en befrielse å kunne kjøre bort fra postkontoret, og starte på ruta. Få litt frisk luft i ansiktet og kjenne at bivirkningene etter gårsdagens kasser med fredagspils begynte å avta. Noen få ganger avtok de ikke før etter at jeg var kommet hjem igjen, og ved noen anledninger hendte det at  jeg måtte spy i hekken før jeg fikk avlevert brevene i postkassa innenfor. Men det gikk som regel greit, folk flest holdt ikke øye med postbudet.

Bortsett fra noen ganske få da; en dame sto alltid parat ved postkassa og kjeftet meg opp fordi jeg etter hennes mening kom alt for sent, før hun snappet til seg brevene fra Intrum Justitia og andre inkassoselskaper. Sannsynligvis hadde hun  pådratt seg litt særgjeld som gubben ikke skulle vite noe om,  og det var vel helst det som plaget henne, ikke at posten generelt kom for sent. Så var det en eldre mann som alltid sto klar med stoppeklokke og surt oppsyn når jeg kom, men han var vel bare født sånn og kunne ikke noe for det. Ellers var det greie folk på ruta, de viste seg aldri og sendte heller ingen klager.

Jeg trivdes etter hvert ganske godt med jobben, helt til høststormene satte inn. Et av villastrøkene lå langs fjorden, og det blåste kaldt, hardt og jævlig inn mot land mens jeg løp både for å holde varmen og for å komme tidlig hjem. Uansett hvor kaldt det var var det uaktuelt med hansker. Det lar seg ikke gjøre å plukke ut riktig brev av en stor bunke når man har hansker på, og mer og mer valne ble hendene  inntil grepet glapp. Det var ikke få ganger jeg løp bannende og svertende og spyende langs fjorden for å plukke opp brev som var blåst ut av hendene mine og på full fart i alle retninger.

Etter tilstrekkelig mange opplevelser hvor den dyrebare posten nesten havnet på fjorden erkjente jeg at jeg ikke var eslet til å bli en ordentlig postmann, og sa opp. Dessuten hadde jeg allerede fått tilbud om en annen jobb som jeg trodde var både lettere å utføre og bedre betalt.

Siste dag på jobb var befriende; til dama med inkassokravene sa jeg at posten selvfølgelig ble forsinket når jeg måtte stå og høre på kjeftinga hennes før jeg kunne gå videre, og til mannen med stoppeklokka sa jeg at det var bortkastet tid å stå der, siden han aldri fikk post likevel.

Til dem jeg  hele tiden hadde ment ikke hørte til postruta mi og hvis post jeg jevnlig hadde lagt tilbake i hovedsorteringshylla, sa jeg av naturlige årsaker ingen ting til.

Etter det har mine og postens veier aldri mere møttes utover at jeg mottar post med jevne mellomrom.

Og er det noen postmenn derute som har lest dette, så skal dere vite at dere har min største sympati, medfølelse og aktelse! De oppgaver dere må utføre og de lidelser dere må gjennomgå er undervurderte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg husker tydelig første gang jeg så en lys levende neger. Det må ha vært på slutten av 60 tallet eller begynnelsen av 70 tallet og jeg var ganske liten. Vi satt på bussen på vei til byen, og med ett passerte vi en neger. Han gikk bortover gata iført dress og slips som alle andre menn på den tiden, og var helt uanfektet av det faktum at han var neger.

Ikke hadde han bastskjørt, og ikke leide han på en tiger, han hadde ikke så mye som en bongotromme under armen, men bare gikk der som om det skulle være verdens mest naturlige ting å være neger og spasere bortover en gate i Oslo. Det gjorde dypt inntrykk på meg, og satte i gang en hel del tankeprosesser som jeg ikke er i stand til å huske innholdet av i dag.

Og hva er poenget med å fortelle dette kan du, eller har du kanskje akkurat spurt deg om. I så fall vil jeg svare at poenget er at det så sent som på 60 tallet og begynnelsen av 70 tallet var særdeles få utlendinger i Norge, og afrikanere eller afroamerikanere i Norge kunne sannsynligvis telles på en hånd.

Den gang var svensker eksotiske og italienere og grekere degoser. Norge var en utpost med større geografisk nærhet til nordpolen enn det europeiske fastland, og av naturlige grunner var det veldig få som fant veien hit. Tvert om, etter at man hadde funnet opp tekniske nyvinninger som dampskip og lignende har folk strømmet bort og vekk fra Norge, helt til USA fant på å innføre innvandringsstopp i 1930.

De første som for alvor viste interesse for Norge kom fra Pakistan rundt midten av 70 tallet, de var tallmessig svært få de også, og konsentrerte seg stort sett i lukkede miljøer i de største byene. Først fra annen halvdel av 80 tallet begynte det for alvor å strømme folk til fra andre verdensdeler. Og det er et særdeles kort tidsrom i historisk sammenheng, selv om du som leser dette måtte være født på eller etter den tiden.

Ja vel, spør du kanskje nok en gang, og poenget er? Poenget mitt er at jeg vil ta den jevne, og i særdeleshet den litt eldre nordmann i forsvar. Her blir vi omtrent daglig beskyldt for rasisme, kulde, uvitenhet og får kallenavn som fiskebolle, potet og det som verre er fordi vi ikke kjenner og har tatt til oss omgangsformene i Waziristan, Somalia, Nordafrika, Midtøsten og alle andre verdenshjørner, i løpet av den korte tiden det har vært folk fra andre deler av verden som har brydd seg om å emigrere hit.

Av og til kan det virke som enhver innvandret nordmann føler seg støtt over at bestemor fra Surnadal ikke kjenner skikken der han kommer fra og innretter seg etter den. Ser man på alle de nasjonalitetene som etter hvert har bosatt seg i Norge, kan det bli mye for bestemor å sette seg inn i.

Og hva med bestemor fra Midtøsten eller Waziristan, har hun satt seg inn i skikken i Surnadal, og tatt den til seg? Hun har tross alt bare èn ny kultur å forholde seg til, men gjør hun det? Det virker ikke alltid slik, og selv ikke hennes mer ”opplyste” barnebarn ser ut til å mene at det kan være en fordel å kjenne kulturen og historien i det landet man lever i.

Tittelen på dette innlegget var ”Min første neger”, og valgt med tanke på å fange lesere. Tittelen burde imidlertid vært ”Hva med å vise hverandre litt mer forståelse folkens?”

Jeg vil påstå at nordmenn ut fra sine forutsetninger er svært forståelsesfulle og tolerante, til tross for visse mangler i faktisk kunnskap om hvordan forholdene til en hver tid er på den andre siden av kloden. Men når jeg ser meg om, eller følger med i den offentlige debatt, synes  tilsvarende kunnskap, respekt og forståelse for den norske væremåte å være totalt fraværende.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Den første gang jeg oppdaget stayups var for et hav av år siden lenge før de var kjent i Norge, muligens bortsett fra for dem som handlet undertøy via lugubre postordrefirmaer.*

Jeg var utenlandsstudent,  pytt alene i en stor by i et fremmed land, og hadde akkurat kommet i kontakt med en annen utenlandsstudent som var like pytt alene i en for ham like så fremmed by, og i et likeså fremmed land for ham som for meg. Alene som vi var fant vi hverandre og  avtalte å møtes for å ta en pubrunde og bli bedre kjent med byen og ikke minst  hverandre.

Det faktum at typen** var noe av det kjekkeste jeg noensinne hadde sett i mitt unge liv, og at jeg syns det virket som han var ørlite grann interessert i meg også, bidro selvfølgelig til at jeg la litt ekstra flid i å pynte meg. Kjolen var grei, men det var ikke bena, nærmest selvlysende hvite som de var grunnet mangel på sol.

På den tiden gikk nemlig frigjorte ungpiker fra Norge barbeint og i langbukse, så leggenes beskaffenhet var det så som så med, og noe jeg aldri hadde ofret en tanke, inntil da.

Jeg hadde jo lagt merke til at landets kvinner så ut som de var klippet ut fra Vogue og ikke fra Kvinnefrontens medlemsblad. Ettersom jeg helst ville gjøre et godt inntrykk, eller i det minste ikke falle helt igjennom,  fant jeg ut at jeg måtte ha en strømpebukse for å pynte på mine ellers så surmelkshvite og selvlysende legger.

Så da bar det selvfølgelig rett til butikken for å kjøpe strømpebukser av fargen solbrun. Dyre var de, og  åpenbart eksklusive, skinnende og myke. Kaudervelsken de snakket i landet hadde jeg enda ikke lært meg skikkelig så jeg skjønte bare en tredjedel av hva som ble sagt og hva som sto på esken.

Vel hjemme oppdaget jeg at det slettes ikke var strømpebukse jeg hadde kjøpt. Tvert om var det  to adskilte strømper, men som ved hjelp av sinnrik elastisitet skulle holde seg oppe av seg selv, uten stropper og annet ekstrautstyr som man brukte i mine formødres tid.

Jeg skal ikke si skuffelsen varte veldig lenge da jeg oppdaget feilkjøpet. Temmelig horete var de jo for en ungpike fra provinsen, men jeg  trakk dem blygt på meg, og tenkte at det er vel en mening med alt, og lurte på hvordan drømmetypen ville reagere om det kom så langt at han oppdaget at jeg hadde noe slikt noe på meg. Etter pynting og sminking ble jeg riktig så fin, og selvtilliten var på topp da jeg skred ut døra for å erobre drømmeprinsen og innta den nye byen.

Vi møttes på avtalt sted og vandret nedover langs boulevarden mens vi vekselvis småsnakket og innimellom bruste litt med fjørene for hverandre, for å vise våre fortrinn overfor hverandre. Han kikket ikke på leggene mine, men jeg var strålende fornøyd. Jeg følte meg bra, og jeg så bra ut dersom man skal dømme etter blikkene fra andre menn.***  Jeg var i mitt ess!

Da var det jeg kjente det, noe kilte på låret. Det var ikke noe vindpust eller innsekt, så kjente jeg det litt lenger ned. Gleden og selvtilliten forsvant som dugg for solen. Selv om jeg aldri hadde erfart det før var dette en umiskjennelig følelse av strømpesig!

Jeg tok så diskret og umerkelig jeg kunne med den ene hånden utenpå kjolen for å trekke opp strømpen, som nærmet seg kneet med faretruende fart. Jeg fikk den opp, men den ville ikke sitte. Den begynte å skli enda fortere nedover igjen, og det var ikke lenger mulig å være diskret. Så jeg sakket litt på farten og gikk tre skritt bak mannen for kontinuerlig å hale strømpen opp igjen uten at han skulle legge merke til noe, men med begge hendene denne gangen. Elegant var det neppe, men det kunne ikke han vite siden jeg hele tiden gikk bak ham. Det gikk ikke lang stund før det ble det påfallende. Samtalen og småflørten stoppet naturlig nok opp ettersom jeg gikk tre skritt bak. Høflig som han var snudde han seg med jevne mellomrom for å se hvor det ble av meg, og da han spurte om jeg hadde fått myggstikk på låret eller noe, siden jeg krafset sånn, skjønte jeg at slaget var tapt.

Hva gjør man? Man sier ikke at man har tatt på seg horestrømper og fått strømpesig. I alle fall ikke på første date med en mann fra en fremmed kulturkrets. Jeg unnskyldte meg raskt med at jeg måtte en tur på toalettet og stakk inn på en luguber kneipe, hvor jeg fikk trukket av meg begge strømpene og kastet dem i søpla på do.

Det var med en befriende følelse jeg gikk ut igjen, nå kunne jeg i det minste gå ved siden av drømmetypen og gjenoppta konversasjonen, og ikke bare konsentrere meg om å holde strømpene oppe, tenkte jeg.

Men da jeg kom ut igjen merket jeg for  første gang  at han så på leggene mine.  Han hadde åpenbart ikke lagt merke til dem tidligere, men nå SÅ han på dem, og jeg syntes tydelig å fornemme et lett grøss av vemmelse i tillegg.

Og for den som lurer på hvordan daten ellers gikk, kan jeg opplyse om at vi drakk oss  til et nivå hvor det meste var likegyldig, med eller uten strømper. Senere ble vi gode venner, og enda litt senere kom han ut av skapet og bekjente at han hadde vært homo hele tiden.

Og for den som etterlyser en moral ved historien kan jeg bare si følgende; sørg for at bena dine får sol, sånn at de tåler å sees med eller uten strømper.

Fotnoter:

*Til dere under 35 år; det var faktisk sånne tilstander her i landet helt til i begynnelsen av 1980 tallet, men fra da av ble  det til gjengjeld vanlig at 8 åringer gikk på kondomeriet for å handle bursdagsgaver til hverandre

**Ville i dag blitt benevnt som date

***Den gang ble det tatt som et kompliment om andre menn glante, ikke at man så ut som en hore

Tips oss hvis dette innlegget er upassende