”En kvinne bør alltid være velpleid og velkledd, og da vil hennes veier til succes alltid være sikret” sto det i en bok moren min dyrket som en bibel, og som jeg kikket i med store øyne allerede fra  jeg var nyfødt.

Det var bilder av pene damer i boka, men ikke så pene som dronning Sirikit av Thailand, eller som hun som reklamerte for Bali kaffe som vi så i ukebladet hver tirsdag. Det var vakre damer det, og allerede før jeg hadde lært å stave navnet mitt visste jeg det, det var sånn jeg skulle bli. Vakker, ettertraktet og fotografert. Det var bare et par dusin hindere som måtte forseres først.

Nesa var selvfølgelig alt for stor og for bred. Jeg prøvde å gå med klesklype, men til tross for min standhaftighet måtte jeg til slutt gi tapt, smertene ble for store og dessuten trengte moren min klesklypene til vasken. Dette var før plastisk kirurgi var et reelt alternativ, og jeg ble pent nødt til å forsone meg med nesa, hvilket jeg klarte. I dag har jeg faktisk et riktig god forhold til nesa mi, og hadde jeg vært en engelsk setter ville man sagt at jeg har en god stopp.

Håret var et annet sorgens kapittel. Som liten hadde jeg hatt gullgule krøller, men etter at søstra mi gjorde kort prosess fordi jeg ble tildelt all oppmerksomheten, var det som vokste ut nærmest sort og særdeles stritt. Ikke mere sjokolade å innhente på den manken nei. Så snart jeg hadde rukket å få mine egne penger og var unna mors heldøgnlige kontroll gikk jeg til innkjøp av vannstoffperioxyd. Her skulle det blekes så jeg ble den blondeste jenta i klassen. Jeg lot stoffet virke dobbelt så lenge som anbefalt, men blond? Ikke tale om, håret fikk en farge som en vasstrukken gulrot som har ligget for lenge på komposthaugen, og luktet forjævlig, uansett hvor mye jeg vasket og sprayet det. Det endte med at jeg måtte klippe meg og la det gamle sorte hestetaglet gå av med seieren etter hvert som det vokste ut.

”Selv den mest uskjønne kan bli interessant dersom hun har en vakker holdning” sto det. Oppskriften var å etterape noen vakre ville stammefolk i Afrika som bar alt stæsjet tilhørende dem selv og resten av familien på hodet. Det var selvfølgelig kvinnene som bar, men til gjengjeld fikk de balanse, rett rygg og for alt jeg vet en attraktiv kjæreste også.  I en alder av elleve bar jeg daglig hele familiens leksikonsamling på hodet uten å kny. Målet var selvfølgelig en vakker holdning som skulle føre meg direkte ut på  veien til lykken. Familien begynte å uroe seg på den tiden, og hvisket og tisket litt, men heldigvis var ikke Bup oppfunnet og jeg var tross alt for velfungerende til å bli plassert i OBS klassen. Og jeg fikk en jævlig fin holdning, i alle fall den tiden av døgnet jeg hadde bøker på hodet, ellers må jeg si at jeg slurvet litt. Og spesielt interessant ble jeg heller ikke, annet enn for de spesielt interesserte barnepsykologer. Og de visste beklageligvis, eller kanskje heldigvis, ikke om meg.

Her slutter jeg foreløpig, og hvis noen vil vite om jeg virkelig ble vakker så får de spørre, de som driter i det driter i det, og de som lurer på om de kan få noen skjønnhetstips skal få det, men jeg garanterer ikke noe resultat.

Planen er å skrive om alle de idiotiske greiene vi gjør i forsøk på å forbedre det som i utgangspunktet er mer enn bra nok.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hva gjør man ikke når man er forelsket? Man gjør ting man kort tid før aldri i sin villeste fantasi  kunne forestille seg at man noen sinne ville fått seg til å gjøre. Og det helt uten å vemmes en gang.

For eksempel  å frivillig  utstyre seg med små sorte poser, og tilby seg å lufte sin hjertens utkårede sine to hunder. Man har selvfølgelig pyntet seg littegrann med høye hæler og en fin kåpe, for man skal jo møte den  utvalgte etter lufteturen.

Så går man der da, og føler seg rimelig fjong. Hundene er langhårede og elegante og står i passe stil til eget utseende, og er akkurat så lydige som behøves. Man føler seg rett og slett ikke så lite elegant selv der man går med disse flotte skapningene. Det er glatt og holke men hundene er veloppdragne og går så fint at det ikke er noe problem.

Inntil den ene har funnet ut at nå er det latrinetid. Den bykser opp i en snøfonn og personen i andre enden av båndet tar noen piruetter men greier akkurat å holde seg på beina. Så står man der og venter på at dyret skal gjøre seg ferdig så man kan få plukket opp faenskapet og forhåpentligvis få alt oppi posen. I det hund nr. 1 er ferdig, ser hund nr. 2 en katt, og da er piruettenes tid over. Man går rett i bakken, og har ikke lenger behov for pose, men et renseri.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Når man er ung og fattig student på jakt etter penger til øl og røyk og andre livsnødvendigheter kan man finne på ganske mye rart.

Jeg fant på å bli lørdagsvikar – landpostbud.  Jeg hadde riktignok arbeidet innen postverket tidligere, men hadde ingen formening om hva jobben til et landpostbud innebar. Jeg så vel for meg at jeg i beste Postman Pat stil skulle kjøre tur ute på landet et sted og droppe pakker og brev til takknemlige landsens folk som ventet på livstegn fra sine kjære inne i storbyen, eller kanskje så langt borte som fra Amerika eller enda fjernere strøk.

Det viste seg at det ikke var helt sånn det skulle bli. Ruta mi var fordelt på tre-fire villastrøk noen kilometer fra hverandre rett utenfor bygrensa. Og hadde jeg sett for meg tur, så var det ingen rolig biltur på landet, men heller joggeturer i det ene villastrøket etter det andre for å levere ut posten på fortrinnsvis riktig adresse, hive seg inn i bilen, kjøre til det neste villastrøket gjenta operasjonen, osv. osv., til postveska var tom.

Men før jeg kom så langt måtte jeg selvfølgelig komme meg til postkontoret for å sortere posten som hørte til min rute i den rekkefølgen ruta gikk. For den som måtte tro at ruta går fra a-veien 1 til 100, deretter b-veien 1 til 100 osv, kan jeg informere om at de tar helt feil. I villastrøk rett utenfor bygrensa går veiene på kryss og tvers og rundt i ring og tilbake igjen, og siden man skal komme raskest mulig gjennom ruta, går den selvfølgelig inn og ut av de forskjellige veiene.

For å komplisere det ytterligere heter veiene nesten det samme. Heter strøket noe med øst, kalles veiene for østveien, østbakken, østsvingen, østbrautene, østtoppen, øststien eller østkroken, så allerede under sorteringen gjelder det å ha tunga rett i munnen, for ikke si øynene åpne, så ikke noe som skal til østkroken havner i avdelingen for østbrautene. Og det er ikke lett dersom du har 20 hus på ruta som hører til østbakken, avbrutt av 4 hus i østkroken, deretter 12 hus til østtoppen, for deretter å svinge inn i østbakken igjen og avslutte på østtoppen med to hus som man ikke kan se fordi inngangen er fra østbrautene. Forstår du? Hvis ikke er du tilgitt, jeg hadde litt tungt for det jeg også.

Det ble ikke bedre av at arbeidslederne, hvis funksjon jeg aldri har funnet ut hva var utover å behandle oss som de tarveligste straffanger, gikk og pustet oss i nakken. De skulle muligens  sjekke at jeg ikke stjal postkortene fra Lillemor til Tuppen, eller påse at jeg virkelig sorterte brevene og ikke bare satt og pelte meg i nesa.  Det var uansett helt unødvendig. Jeg var overhodet ikke interessert i å stjele noe av posten, og sortere måtte jeg for at det ikke skulle bli totalt kaos når jeg kom ut i felten for å dele ut jævelskapet, og selvfølgelig skyndte jeg meg alt jeg kunne, jo tidligere ferdig, jo tidligere kunne jeg dra hjem igjen.

Det var en befrielse å kunne kjøre bort fra postkontoret, og starte på ruta. Få litt frisk luft i ansiktet og kjenne at bivirkningene etter gårsdagens kasser med fredagspils begynte å avta. Noen få ganger avtok de ikke før etter at jeg var kommet hjem igjen, og ved noen anledninger hendte det at  jeg måtte spy i hekken før jeg fikk avlevert brevene i postkassa innenfor. Men det gikk som regel greit, folk flest holdt ikke øye med postbudet.

Bortsett fra noen ganske få da; en dame sto alltid parat ved postkassa og kjeftet meg opp fordi jeg etter hennes mening kom alt for sent, før hun snappet til seg brevene fra Intrum Justitia og andre inkassoselskaper. Sannsynligvis hadde hun  pådratt seg litt særgjeld som gubben ikke skulle vite noe om,  og det var vel helst det som plaget henne, ikke at posten generelt kom for sent. Så var det en eldre mann som alltid sto klar med stoppeklokke og surt oppsyn når jeg kom, men han var vel bare født sånn og kunne ikke noe for det. Ellers var det greie folk på ruta, de viste seg aldri og sendte heller ingen klager.

Jeg trivdes etter hvert ganske godt med jobben, helt til høststormene satte inn. Et av villastrøkene lå langs fjorden, og det blåste kaldt, hardt og jævlig inn mot land mens jeg løp både for å holde varmen og for å komme tidlig hjem. Uansett hvor kaldt det var var det uaktuelt med hansker. Det lar seg ikke gjøre å plukke ut riktig brev av en stor bunke når man har hansker på, og mer og mer valne ble hendene  inntil grepet glapp. Det var ikke få ganger jeg løp bannende og svertende og spyende langs fjorden for å plukke opp brev som var blåst ut av hendene mine og på full fart i alle retninger.

Etter tilstrekkelig mange opplevelser hvor den dyrebare posten nesten havnet på fjorden erkjente jeg at jeg ikke var eslet til å bli en ordentlig postmann, og sa opp. Dessuten hadde jeg allerede fått tilbud om en annen jobb som jeg trodde var både lettere å utføre og bedre betalt.

Siste dag på jobb var befriende; til dama med inkassokravene sa jeg at posten selvfølgelig ble forsinket når jeg måtte stå og høre på kjeftinga hennes før jeg kunne gå videre, og til mannen med stoppeklokka sa jeg at det var bortkastet tid å stå der, siden han aldri fikk post likevel.

Til dem jeg  hele tiden hadde ment ikke hørte til postruta mi og hvis post jeg jevnlig hadde lagt tilbake i hovedsorteringshylla, sa jeg av naturlige årsaker ingen ting til.

Etter det har mine og postens veier aldri mere møttes utover at jeg mottar post med jevne mellomrom.

Og er det noen postmenn derute som har lest dette, så skal dere vite at dere har min største sympati, medfølelse og aktelse! De oppgaver dere må utføre og de lidelser dere må gjennomgå er undervurderte.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende