Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(Del en finner du her:   http://pomperiposa.vgb.no/2010/02/26/fredagskrim-nord-og-ned/ )
(Del to finner du her:    http://pomperiposa.vgb.no/2010/02/26/fredagskrim-nord-og-ned-del-to/

 (Del tre finner du her:   http://pomperiposa.vgb.no/2010/02/27/fredagskrim-no…og-ned-del-tre/ )

Bortsett fra en ståldass uten lokk i hjørnet, og en skumgummimadrass på gølvet var cella tom. Gølvet var oppvarma, men det gjorde ikke saken bedre at han svettet som en gal i ræva der han satt med hue mellom beina og armene rundt knærne i en krok. Han forsøkte å bli edru og forsøkte å tenke gjennom det siste døgnet for å finne ut hva i huleste som hadde skjedd. Tenkinga var et umulig prosjekt, eimen av spy og lukten fra dassen som reiv i nesa og en gærning i nabocella som skreik verre enn et svin hos slakteren, gjorde at han skrinla det omgående. Han kravla bort til madrassen og ble liggende som en manet i fosterstilling mens han forsøkte å holde virkeligheten på avstand.

Etter noe som virket som et år eller tre dundra det i døra. Advokaten din er her brølte arrestforvareren før han låste opp. En gammal gubbe med tredagers skjeggstubb og en fylleånde som truet med å utkonkurrere både spy- og dasslukta tusla inn. Vi skal snart i avhør sa han, men vi får ta en prat under fire øyne før vi begynner. Mitt råd er at du erkjenner alt, da får du tilståelsesdom og er du heldig så slipper du med 14 år.

Han sprang opp og greide så vidt å la være å dra til gubben midt i trynet. Tilstå? Heldig? fjorten år? Og hvilken jævla forpulte anstalt er det du har rømt fra om jeg tør spørre? Jeg veit’a faen hvorfor jeg er her engang, og så sender de meg et jævla fjols som skal ha meg til å snakke på meg 14 år i spjellet! Han dempet stemmen gradvis til han til slutt bare ropte. Og hvis du skal være advokaten min kan du kanskje forklare meg hvorfor jeg sitter her og hva inni hælsikens gamperæva som har skjedd?

Nark svarte advokaten med overraskende fast stemme, mens han med skjelvende hender forsøkte å fiske fram et saksomslag fra den slitte dokumentveska si.
Nark? Det er minst tjue år siden jeg røyka min siste bønne og ellers har jeg alltid holdt meg langt unna den driten. Han var på vei opp med en knyttneve igjen, men ble med ett rolig, nesten letta. Det er selvfølgelig en jævla forpult misforståelse, de har storma feil hotellrom lo han, mens han sank ned på det illeluktende, oppvarma gølvet igjen.

Hmm, det dreier seg ikke om å røyke ei bønne, men om 60 kg heroin beslaglagt på din bopel for åtte timer siden. De har spanet på dere lenge, og dette partiet kom fra Russland via Sverige i dag og ble transportert direkte til din bolig, hvor det åpenbart skulle pakkes om og fordeles til avtagerne som allerede sto og og ventet. De ville selvfølgelig ha funnet deg uansett før eller senere, men det ble jo ekstra lett å spore deg når du ringte hovedmistenkte annethvert minutt etter at opplegget sprakk.

Hæ, dundra med barten? Brikkene falt langsomt på plass. Kjærringa hadde selvfølgelig ikke noen søster, og om hu hadde ei, så dreit hun sannsynligvis glatt i henne. Hun ville selvfølgelig bruke kåken hans som transportsentral for driten sin, relativt øde som den lå i nærheten av svenskegrensa, og uten innsyn fra naboene. 30 eller 50 tusen spenn i leie for den kåken var sannsynligvis bare peanuts mot fortjenesten hun ville få ved salget av søpla si, det eneste hun måtte sørge for var at husets eier var ekspedert langt av gårde over alle hauger den tia det tok å pakke om og lange møkka videre.

Jeg vil i avhør NÅ, og deg har jeg faen ikke bruk for sa han til advokaten, dette skal jeg faen meg ordne opp i selv.

Etterforskeren var en grei eldre fyr, som lot han forklare seg fritt, og stilte oppfølginsspørsmål som viste at han skjønte tegninga. Han tok noen telefoner, og sa til ham at de hadde fått inn mye informasjon i saken som tilsa at det han forklarte var riktig, og at de sannsynligvis ville dimmittere ham og at siktelsen ville bli frafalt. Men det honoraret du har mottatt må vi beslaglegge, ellers vil det være utbytteheleri, du skjønner vel det?

Faen steike som han skjønte, alle de spenna han hadde brukt måtte han betale av egen lomme. Fikk han tak i La Belle kjærringa noen sinne skulle han grille henne langsomt over svak ild og la henne smelte i sitt eget fett før han hakket henne opp og la henne ut som reveåte.

Samtidig kunne han ikke slippe tanken på kvinnen på bildet. I den grad han over hodet var i stand til å bli forelsket, måtte det ha blitt i henne. Han dro opp fotografiet og spurte etterforskeren om han visste hvem hun var. Det der er jo Madeleine La Belle det, svarte han. Ikke faen, La Belle veier 250 kg har bart og et ansikt som ser ut som en baconcrisp. Nå ja, men det bildet du har er minst 25 år gammelt, du ser vel det på klesstilen? Hun var litt av et støkke en gang i tiden, og ga deg det vel så hun skulle være sikker på at du holdt deg lenge nok borte i iveren etter å finne henne til dealen var overstått.

Å milde helvete, går det virkelig an at et sånt prakteksemplar kan forvandles til et monster i løpet av noen få år. Han skuttet seg, og var glad han aldri hadde latt seg friste til å skaffe seg kjerring.

Han ble dimmitert og kom seg på første fly hjem. Heldigvis hadde han kjøpt åpen retur, ellers hadde han faen ikke hatt penger til hjemreisen engang. Han dro rett til sjappa, ikke noe særlig hadde skjedd der bortsett fra at noen hadde stukket et brev i brevsprekken med krav om pengene tilbake for dvd’er de hadde leid som var helt uspillelige på grunn av at de var innsmørt med gugge.

Han sukket tungt, fisket fram en whiskyflaske, tok seg en støyt i håp om å drukne sorgene, men var stygt redd de allerede var svømmedyktige. I det han satte seg på kontorstolen ringte telefonen og en dyp, velmodulert damestemme presenterte seg som fru Fortuna: Jeg står utenfor kontoret ditt nå, kunne jeg få komme inn og ta en prat med deg? Ikke faen brølte han, kontoret er stengt til i morra, jeg snakker ikke med NOEN.

Den velskapte kvinneskikkelsen utenfor snudde og gikk sin vei, synd, tenkte hun, jeg som endelig hadde tenkt å strø litt hell og lykke over han for en gangs skyld, men jeg vil jo ikke være påtrengende heller…

SLUTT

Forfatterens merknad: Hadde vår helt fulgt litt bedre med i skoletimene ville han visst at fru Fortuna er skjebne- og lykkegudinnen, og at det derfor var en stor feil å jage henne på dør.

Sånn kan det gå

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(Del en finner du her:  http://pomperiposa.vgb.no/2010/02/26/fredagskrim-nord-og-ned/ )
(Del to finner du her:  http://pomperiposa.vgb.no/2010/02/26/fredagskrim-nord-og-ned-del-to/ )

Han våknet på sofaen av at fulgene holdt et jævla spetakkel utenfor. Hva i helvete var vitsen med dette, tenkte han som vanlig i det han våknet. Så så han på klokka, konstaterte at den var halv seks om morran og at det var på tide å stå opp.

Han dusjet, heiv i seg to skiver polarbrød med fleskepølse og majones, og dro av gårde til flyplassen. Innsjekkinga gikk greit og flyvertinna var vennligheten selv. Litt dratt i fjeset men rumpa var fin, han bestemte seg for å holde øye med den. Han var heldig, for typen som satt foran han bestilte drinker i ett kjør og han fikk rikelig med anledning til å betrakte den perfekt avrundede bakparten hver gang hun bøyde seg for å fiske opp blandevann fra tralla.

Han fant ut at han fikk ta flytoget til Oslo S. Yndlingshotellet, Phønix i Skippergata var lagt ned for noen år siden og ville neppe noensinne gjenoppstå, uansett hvor mange ribba høner og løse fugler som ellers hadde pleid å frekventere stedet. Eller kanskje nettopp derfor. Andrevalget, Anker hotell i Storgata, var midlertidig stengt på grunn av veggdyr, så han ga faen og booka rom på Plaza.

Han hatet egentlig å kaste bort så mye penger på en jævla seng med tilgang til minibar, men samma faen, det var La Belle som betalte, og det hadde han til hensikt å utnytte til fulle. Det skulle ikke være så mye som en peanøtt eller en miniatyrflaske med rom igjen i minibaren når han skulle sjekke ut, det var helt klart. Men først hadde han en jobb å utføre.

Han sjekket adressen, Gunlaugs Beauty Saloon lå i en stille gate på Tøyen rett ved politihuset. Han dro dit umiddelbart etter at han hadde sjekka inn og satt fra seg bagen på hotellrommet. Den inneholdt ikke så mye, en axe og to boxere, sokker og en tannbørste. Han hadde ikke tenkt å bli lenge i denne forbanna byen.

Hva kan jeg hjelpe deg med? spurte kvinnen som tok i mot ham. Hun hadde en intenst rosa munn, bleket tupert hår, en halvmeter lange negler og noen usannsynlig ettersittende og rosa klær. Det var tydelig på to meters avstand at dama hadde barbert musa. Vi kan tilby semipermanent make up, permanent makeup, botox, restylane, peeling, kjemisk peeling, ansiktsmassasje, fotmassasje, manikyr, pedikyr, hårfjerning, lipomassasje, tradisjonell fettsuging, liftmassasje og tannbleking.

Ordene ble slynget ut som en maskingeværsalve, og han tenkte hun ikke hadde vært så verst om hun hadde vært stum. Men han var dessverre nødt til å stille henne noen spørsmål og holde ut stemmen til han hadde fått de opplysningene han trengte.

Jeg ser etter Gunlaug sa han, vet du hvor hun er? Det er meg det, svarte kvinnen lettere affektert og presset fram noe som kanskje skulle forestille et flørtende smil. Gunlaug Svarthola presisert han. Ja visst, da har du kommet til rett person kjekken svarte kvinnen mens hun skjøt fram brystet og ålte seg mot ham. Han dro fram fotografiet, nei det kunne ikke være samme person. Han viste henne det og hun sa hun aldri hadde sett den dama før, men om han ville ta til takke med henne sto hun mer enn gjerne til disposisjon, han kunne endatil få en liftmassasje til halv pris. Takk som byr beibi, men jeg har andre høner jeg skal plukke før jeg plukker din sa han og strøk på dør.

Hva i hælvete var det den faens La Belle kjerringa dreiv med? Han ringte nummeret hennes men ingen tok telefonen. Han hørte noe ljoming og rauting fra noen godt forfriska typer som satt utenfor en pub. De er tidlig på’n her i byen, best å følge skikken der man kommer fastslo han og gikk fra det grelle sollyset og inn i den mørke puben og bestilte seg en øl. Av prinsipp satt han aldri ute, var det noe han hata så var det når måkene skeit i ølen hans, dessuten orka han ikke tanken på at noen av sullikene utenfor skulle forsøke å gjøre seg til kammerat og bomme ham for ståler til mere børst.

Han dro fram fotografiet på nytt, det var lite trolig at det var to Gunlaug Svarthola som dreiv skjønnhetssalong i denne byen. Hvem var hun og hva slags sykt opplegg var det La Belle drev med? Ikke for det at han ikke hadde lyst til å bli nærmere kjent med sklia på bildet, men her var det åpenbart noe som ikke stemte og nå var han mest interessert i å komme seg hjem. Han tok tre pils til og forsøkte å ringe La Belle en tjue, tretti ganger uten resultat før han dro tilbake til hotellet. Når den gale kjerringa var villig til å betale hva det skulle være for å få han til Oslo skulle han jaggu gi henne en solid regning for strevet. Han tok minibaren systematisk for seg og sovnet på senga med en kvartflaske søt hvitvin i neven.

Han våknet av noe rabalder ved døren og en spenstig kvinne kastet seg over ham og satte på ham håndjern. Hva faen, jeg har da ikke bestilt noen damer på rommet rakk han å tenke før han registrerte at kvinnen var iført politiuniform.

Du er pågrepet sa hun med myndig røst, og inn veltet en haug med uniformert politi og et par tre halsende og siklende bikkjer som siktet seg inn på ham.

Fortsettes

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

(Del en finner du her:  http://pomperiposa.vgb.no/2010/02/26/fredagskrim-nord-og-ned/ )

Etter et kjapt overslag fant han ut at han kunne bruke 20 timer på å finne skjønnheten for det honoraret han hadde innkassert. Eller 10 da, det var åpenbart at han måtte reise til Oslo for å lete etter henne, og reise, hotell og oppholdsutgifter måtte dekkes. Hælvete, kunne hun ikke ha startet skjønnhetssalongen sin i Texas, Bangkok eller New York ? Oslo var den verste drittbyen han visste om, sist han hadde vært der hadde han måttet banke tre gærninger på en gang som ville ha mobiltelefonen hans. Han lurte på om han skulle droppe hele opplegget, stikke pengene i lomma og ringe La Belle og fortelle at søstra akkurat var overkjørt av toget, og ikke kunne vises fram for sin nærmeste familie en gang.

Telefonen ringte på nytt, og før han fikk sagt Nordlys, var den sexy stemmen på tråden igjen. Tror du at du finner søstra mi ved at du sitter og leker med deg selv på kontoret ditt, smarten? Nei frøken fleskesvor, repliserte han, men jeg har regna litt og funnet ut at det blir jævla knapt med tid til å lete etter henne når jeg må dra helt til Oslo og bo på hotell og hele pakka. Forskuddet ble akseptert før jeg fikk vite at jeg måtte reise langt til hælvetes gokk for å finne henne. For jeg regner med at det ikke bare er å slå opp i telefonkatalogen, ringe henne og be henne komme til nærmeste skysstasjon for å bli henta? Hadde det vært så enkelt hadde jeg ikke hatt bruk for dine tjenester svarte frøken sexystemme, og fortsatte; bruk den tiden og de pengene du trenger, jeg dekker det, poenget er at du finner henne! Okei, okei sukket han og samtalen ble brutt.

Han la bildet i brystlomma, reiste seg møysommelig fra stolen og sukket tungt. Jævla kjerring, holdt hun øye med ham? Han fikk vel kjøre hjem til brakka, få i seg noen pølser og cherrytomater og sjekke flyavgangene. Sjappa fikk passe seg selv så lenge, det var likevel nesten ingen kunder. Og måtte han bli lenge borte kunne han vel alltids få en av småripsa som stadig hang rundt den om å passe den for seg, mot at de fikk låne noen dvd’er gratis. Han tok fram bildet igjen, så på det en gang til og tenkte at en sånn berte som det måtte det være lett å finne. En sånn en gikk det ikke mange av på dusinet, hun var rett og slett av den sorten som blir lagt merke til uansett hvor hun enn måtte finne på å bevege seg.

Brakka, en hvitmalt bungalowlignende sak, med avskallet hvitmaling og en veranda som var i ferd med å knele lå i utkanten av et boligfelt i utkanten av byen. På tomta sto et vrak av en bil og en eldgammal motorsykkel. Begge delene hadde han fått som betaling fra frustrerte gubber som ville at han skulle sjekke om kjerringene deres var utro. Selvfølgelig var de det, men det sa han ikke til dem. Verden var begredelig nok som den var om han ikke skulle ta siste rest av lykke, i tillegg til kjøretøyene, fra gamlingene. Han pleide å fortelle dem at damene gikk på helsestudio, og at det var derfor de var så rødkinnede og andpustne når de kom hjem, og at det i hvertfall ikke var grunn til å tro at de dreiv med noe snusk i høyet. En av kjerringene var blitt så glad når gubben med sorg i stemmen hadde erkjent sin mistanke, og at hun nå var renvasket, at hun hadde tilbudt ham en runde i halmen som takk. Han hadde vurdert tilbudet, men kommet til at det var for mye ork. Han orka ikke tanken på et kvinnfolk som skulle rulle seg stønnende og svettende rundt i laknene hans, han hadde vel måttet skifte på senga også, og det gadd han i hvertfall ikke bare for å få et halvgammalt skinn på rygg. Når det gjaldt Gunlaug derimot, hmm…… han fikk tenke på saken, og ta det opp igjen når han fant henne.

Faen som det vokser og gror tenkte han, her har det vært halvannen varmegrad og hele tomta er overgrodd av buskas og meterhøyt gress. Burde røska opp i det, men så hindrer det jo innsyn fra naboene, og det er jo noe. Han skuttet seg og gikk inn.

Vel inne sparket han bort noen sko og varmekabler som lå i gangen, kokte noen pølser, tok seg noen cherrytomater på styrten mens han helte whiskey opp i et melkeglass. Ahh.. hva er bedre enn et godt måltid mat etter en lang arbeidsdag tenkte hans mens han slapp en god og lang rap. Han satt seg på sofaen tok en real støyt whisky, og fyrte opp laptopen. Etter å ha scanna nyhetene, pornosidene og chattekanalene, sjekket han flyavgangene og tilgjengelige hotellrom, før han sovna på sofaen.

Han sov dypt, og merket ingenting til lydene av fottrinn utenfor i buskaset som var i ferd med å oppsluke hele tomta…

Fortsettes

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Kontoret var lite, skittent og rotete, med halvtomme kaffekopper og gamle aviser over alt. Mannen som satt på kontorstolen så litt bedre ut enn omgivelsene, men ikke mye. Han grublet, og en bekymret rynke lot til å dele den ellers glatte pannen i to.

Butikken går til hælvete hvis jeg ikke får noen oppdrag snart, tenkte han, og deretter næsj, det orker jeg ikke tenke på nå. Han ville heller konsentrere seg om hun fine dama på Rema i stedet for og lurte på om han skulle kjøpe sjokoladekuler i dag også og på hva slags whiskey han skulle drikke når han kom hjem. Han hadde drukket seg gjennom de amerikanske og hadde begynt på de skotske og nå lurte han på om han skulle svitsje over til irsk, men hva faen var hensikten? Hensikten med å våkne om morran, hensikten med å barbere seg, hensikten med å sitte på dette forpulte kontoret og vente på oppdrag som aldri kom, hensikten med å drikke seg dritings, hensikten med å være edru, HVA FAEN ER HENSIKTEN brølte han og slo neven i bordet.

I det samme ringte telefonen. Nordlys videoutleie og etterforskningsbyrå svarte han surt i det han tok den. Han regnet med at det var ei muggen gammal bestemor som skulle klage på at den siste dvd’en hun hadde leid til snørrungen sin var full av gugge og umulig å avspille.

Er det De som er privatetterforsker? Spurte det i den andre enden. Det var den mest sexy stemmen han hadde hørt siden Sarah Leander eller hva det nå var hun het hadde bedt ham dra til helvete på en bygdefest. Og det var lenge siden. Han husket det knapt. Jepp, svarte han kjapt, hva gjelder det, kanskje det er like godt du kommer hit personlig så jeg får se på sakene, eh.. diskutere saken personlig med deg. Ja det var det jeg hadde tenkt å spørre om svarte den gudelignende sexy damerøsten, kan jeg komme nå? Jeg står på utsiden av kontoret ditt. Stig på sa han i det han la på røret.

Døra gikk opp og inn vraltet et berg på ca 250 kg. Berget åpnet den glipa han identifiserte som munn og sa med samme sexy røst som tidligere, du må hjelpe meg å finne søsteren min. Han betraktet barten hennes med avsky, og angret på at han hadde begitt seg inn i bransjen overhodet, angret på at han var født, og at han øyensynlig tilhørte samme art som dette vesenet som nå satt og forsøkte å tre seg inni og knekke den eneste pinnestolen han hadde til bruk for klienter. Herregud, finnes det to av dem ? tenkte han i sitt stille sinn. Han hadde ikke det minste lyst til å finne duplikaten til dette hunnmonsteret, men han trengte pengene. Femtenhundre kroner timen, pluss dekning av alle utgifter med tillegg av moms sa han raskt med et håp om at hun skulle synes han var for dyr. Berget reagerte ikke men sa bare OK. Forskudd sa han, håpet svant da hun bladde opp en rull med tusenlapper. Han talte dem, 30.000 spenn. Holder det ? spurte hun. Ja det gjør vel det svarte han resignert. Hun dro opp et fotografi av håndveska si, og rakte ham. Han tok det motvillig og så på fremtoningen.

Langt mørkt og tykt hår, et skjevt nesten litt spotsk smil og et par store mørke mandelformede øyne kikket opp på ham. Under det velformede hodet var det kropp. Store bryster, smal midje, og rumpe. Og lår. Og legger. Alt sammen forsøkt pakket inn i tekkelige klær, men kroppen lot seg ikke skjule av noen tøyfiller, den så ut som den ville sprenge seg ut av alle hindringer som klær kunne utgjøre, ja den så ut som den ville sprenge seg ut gjennom fotopapiret og hoppe opp i fanget hans. Og hvor finner jeg denne frøkna da? Spurte han med dårlig skjult begjær. Ja det var liksom det jeg ville at du skulle finne ut for meg svarte berget på den andre siden av pulten. Virkeligheten innhentet ham.

Så hun er forsvunnet altså? Ja brighthead svarte fettmassen. Har hun kanskje et navn, telefonnummer, adresse eller personnummer, eller kan du komme med andre ledetråder som kan føre meg til henne? Spurte han tålmodig.
Ja, altså, hun heter Gunlaug Svarthola, er født 14. mai 1979 og det siste jeg vet om henne er at hun drev en skjønnhetssalong i Oslo, og nå har hun ikke gitt lyd fra seg på et halvt år. Celluliten på den andre siden brast ut i gråt. Jeg er så bekymret for henne, du må finne henne for meg hulket hun. Skal bli svarte han, grabbet til seg pengene og skysset henne ut døra. Hei, smartass, du bør vel notere navnet og telefonnummeret mitt sånn at du kan kontakte meg når du har funnet henne? Joa, han fikk vel det. Hun skrev ned navnet sitt, Madeleine La Belle og et telefonnummer, og han fikk omsider presset henne ut gjennom døra.

Han satte seg tilbake på kontorstolen sin, la bena på pulten og betraktet bildet. Ikke verst det der nei, det var kanskje en mening med livet tross alt?

Fortsettelse følger

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Har oppnådd å få en ærefull utfordring fra såvel Hipors som Deathdealer om å presentere syv fantastiske, evt. utrolige ting om meg selv. Og sant og si var dette en vanskelig utfordring i og med at jeg allerede har skrevet om alt det fantastiske, evt. utrolige som noen sinne har skjedd meg. Det er rett og slett begrenset hvor mye en halvdannet kvinne av midlere borgerskap rekker å oppleve av interessante ting i løpet av halvgått liv.

Jeg har allerede beskrevet hvordan jeg nesten ble drapskvinne takket være en eks sin forkjærlighet for motorsnekker og ditto mangel på forståelse for meg. Jeg har i kortform fortalt om fordelene og ulempene ved å losjere på bordell,  jeg har villig delt ut mine yndlingsoppskrifter og kommet med utallige barne- og ungdomsskildringer, og hverdagsbetraktninger generelt.

Så hva gjenstår å fortelle?

1. Jeg tar gjerne en utfordring på strak arm, men sjeldent med en gang
2. Jeg aner ikke hvordan man limer inn ting og tang og linker videre
3. Det hender jeg plukker meg i nesen
4. Har hatt solid bloggsperre i det siste, ikke noe i mot bloggen, men bare lite meddelelsesbehov
5. Håper at pkt 4 går over snart
6. Blir inmari kry når sånne som Hipors og Deathdealer husker meg
7. Er ikke alltid like fin på håret, men har en Pia Myrvoldkjole hengende i skapet spesialdesignet til meg (Jadda, fra før hun ble verdensberømt, men likevel…)

Det var det, og som den oppmerksomme leser allerede vil ha oppdaget av pkt 2, så skjønner jeg fremdeles ikke hvordan jeg linket tilbake til de som utfordret meg, og heller ikke hvordan jeg linker inn de utfordringene jeg fikk, eller linker videre til de som eventuelt skal utfordres.

 Og det kan være like greit siden det ser ut som utfordringsbølgen er i ferd med å tørke ut. Men hvis noen av alle nykommerne har lyst til å fortelle mer om seg selv, er de herved utfordret. Og vet de hvordan de skal gjøre meg oppmerksom på innleggene, så for all del, gjør detJ Jeg skal i så fall lese og kommentere.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Et dødsfall
En 17 år gammel gutt er skutt i hodet
Ren henrettelse sier politiet etter å ha vært på åstedet.

Unggutt 17 år gammel. Søkte asyl for 5 måneder siden. Han overlevde smuglerruta som tar livet av de fleste. Han var sterk sånn.

Men han motsto ikke et kulehull i hodet.
Hvilke drømmer, og hvilke ambisjoner hadde du da du kom?

Og hvem var kreftene som tok livet av deg da du kanskje sa nei, eller mer, eller det driter jeg i, jeg søker mitt eget liv, til noen som ville ha deg til å tjene en mafia?

Du navnløse fra Gambia, dette er et dikt til deg,
uten navn,
men fylt av sorg

Det er ikke bedre her.

Du ukjente fra Gambia, kan være du ikke fortjente verken asyl eller oppholdstillatelse i vårt land, men vi burde unnet deg et liv.

Som dessverre ble fratatt deg med en målrettet kule i slutten av januar 2020.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Hun fikk den av foreldrene sine da hun var syv,

ikke fordi hun hadde ønsket seg den, det var foreldrene som insisterte på den

fordi de for all del ville hennes eget beste, og beskytte henne mot det verste.

Selv syns hun den så helteit ut, men det sukret pillen at den var rosa og at alle sa at hun kledde den. Og hun så jo at alle andre hadde maken, riktignok i forskjellige farger og design. Men hun hadde aldri likt den likevel, den presset henne inn i en form, (konform?) som hun ikke ønsket å være i. En dag fikk hun nok.

Hun frigjorde seg, ble fotgjenger, og heiv den jævla sykkelhjelmen!

Hun var voksen, kunne selv bestemme hva hun ville ha  på hodet!

Eller kunne hun?

Framtiden vil vise…..

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Arild Nyquist – I All Vår Nakenhet: I All Vår Nakenhet

Og hva er ikke bedre enn fredagskveld enn litt korsang for å løfte stemningen i heimen?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I følge dagens aviser er våpnene USA bruker i sine forskjellige krigføringer inngravert med sitater fra bibelen. Muligens en trøst for dem som avfyrer våpnene, men av hensyn til dem som måtte bli truffet av faenskapet synes jeg det måtte være langt mer på sin plass å inngravere en hilsen fra Helsedirektoratet. F.eks.: ”det kan medføre adskillig helserisiko, og muligens hurtig død, å bli truffet av dette prosjketilet. Det frarådes derfor sterkt å være i skuddlinjen”.

Jeg ser for meg at dette vil ha en stor preventiv virkning på alle de sivilistene som alltid vaser i veien for de som bare skal bedrive littegrann kirurgisk bombing i de tettbygde strøkene sivilistene mener at de bor i.

Og så bør man jo også ta hensyn til de som røyker og drikker og hverken tror på gud eller Helsedirektoratet. I likestillingens navn og til ære for dem, kunne man kanskje hatt alternative sitater, f.eks. fra norrøn saga: ”Drep meg herre, men ikke med bibelsitater, gi meg heller en kule i nakken”, eller noe lignende…

Bare en strøtanke, fra en liten damehjerne som brått sa stopp.

Takk for oppmerksomheten

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Året var 1983, den daværende Mannen i mitt liv hadde avlagt avsluttende eksamen og bodd alt for lenge på studenterhuset og ville bli kastet ut. Så vi var på boligjakt. En eller annen boligprisregulering var akkurat blitt opphevet og det var umulig å få kjøpt seg leilighet i Oslo til under kr 100.000,- noe vi syntes var rått, og det ble krevd mye over 900 pr måned for å leie seg et anstendig husvære i samme by. Vi var skjønt enige, denne drittbyen var blitt alt for dyr å bo i, så vi skulle flytte på landet. Ønsket vi litt urbane omgivelser kunne vi alltids reise på kortere turer til utlandet der byer var BYER, og ikke høl som Oslo.

Han søkte og fikk både jobb og bolig langt ute på bygda i et av landets største fruktdyrkingsdistrikter, og jeg skulle flytte etter så snart jeg hadde tatt mine eksamner samme vår. Hvilket jeg også gjorde. Noe særlig videre utdannelse ble det ikke på meg, det var riktignok en Distriktshøgskule på nærmeste tettsted som jeg avla et par eksamener ved, men siden jeg ikke hadde lappen og bussen kun gikk to ganger i døgnet var jeg sjeldent til stede. Mine dager besto av jobbing på det lokale postkontor, soving, motvillig blaing i pensumlitteratur, matlagning og vinlegging. Det fantes nemlig ikke vinmonopol i bygda vår, ikke på tettstedet heller. Nærmeste pol lå henholdsvis i Bergen og på Gjøvik, d.v.s. fem timers kjøretur begge steder. Ville vi ha en øl måtte man legge inn bestilling en uke i forveien på Samvirkelaget, og da på en hel kasse. Ingen av oss hadde et påtakelig stort drikkemønster på den tiden, men det var et savn at man ikke bare kunne kjøpe seg en flaske vin eller to flasker øl hvis man tilfeldigvis hadde lyst på det en ettermiddag.

Kontakten med lokalbefolkningen var liten, ikke det at de var fiendtlige, de ønsket bare ikke å utvide omgangskretsen i særlig grad, og i alle fall ikke med to halvpønka raringer fra hovedstaden som hørte merkelig musikk og gikk i underlige klær. Vi oppnådde imidlertid såpass kontakt og utvekslet såpass med erfaringer av hverandre at vi lærte den lokale skikken å kjenne. Ville man ha vin fikk man lage den selv, og ble den vond var det bare å brenne den.

Jeg gikk til oppgaven med liv og lyst. På tettstedet lå distriktets saftpresseri og så snart de første eplene i fruktdyrkersognet var ferdig modnet i begynnelsen av september, var det bare å ta med et par tyvelitersdunker for fylling av nypresset eplesaft, og deretter en tur på apoteket og kjøpe Kargos vingjær. Resten gjorde seg selv, hvis man ser bort fra tilsetting av en viss mengde sukker og litt risting i begynnelsen.

I november var det tid for første smak. Ikke godt. Fra og med desember begynte det imidlertid å komme seg, vår julekalender det året var en ny og stadig større smak av en himmelsk eplevin som smakte merkbart bedre for hver dag som gikk. Smaken var himmelsk, en blanding av Evas første eple (som vi innbilte oss måtte ha smakt fortreffelig) og sjampanje! En morgen tett opp under jul og etter heftig vinsmaking kvelden før, våknet jeg av at Mannen ropte til meg fra kjøkkenet: Pomperiposa, det er visst en mus her, og den løper rundt bena mine hele tiden!
Javel, si fra hvis den river strupen over på deg, svarte jeg og tenkte at menn jaggu er noen pyser når det kommer til stykket, før jeg sovnet til lyden av hans ”javel, jeg må stikke på jobb nå”
Flere timer senere sto jeg opp, hadde glemt hele musa og ville ha meg en kopp kaffe og gikk inn på kjøkkenet. Åpnet skapdøra, famlet mellom Bjørns havregryn og Torosupper på jakt etter kaffeglasset og ut av skapet og mellom beina mine føyk en glinsende svart liten skapning med spiss snute.
MUS, hylte jeg og løp inn på do og låste døra etter meg. Etter noe som føltes som halve dagen, men som sannsynligvis var et halvt minutt tok jeg en samtale med meg selv:
Jeg: Det er jo rimelig hysterisk å sitte på dasss en hel dag bare på grunn av et lite dyr som har langt mer å frykte fra deg enn du har fra det.
Jeg: Selvfølgelig har du rett, men…
Jeg: Men hva da? Finnes det et snev av mot i deg, og finnes det et snev av dyreverner i deg så går du og slipper ut den musa nå, til den friheten den er født til og fortjener!
Jeg: Javelda, men må det være akkurat nå?
Jeg: JA!!!
Jeg: Æsj, du er alltid så vanskelig, men jeg får vel prøve da…
Jeg: Gjør endelig det, og se til helvete å få opp tempoet, NÅH!!

Som sagt så gjort, jeg låste forsiktig opp dodøra, gikk tilbake til kjøkkenet, lukket opp vinduet så den kunne finne veien ut og listet meg tilbake til baderommet for å vaske meg og få på klærne for å gjøre ingenting. Etter litt formålsløs stirring på pensumbøkene fikk jeg ideen om at en kopp kaffe ville gjøre underverker på leselysten, ut på kjøkkenet bar det og der sto musa. Midt på gulvet og SÅ på meg. Glemt var all min hån mot Mannen og resten av hans medbrødre, jeg løp opp til naboen som var baker og tok sin velfortjente middagslur mellom 11.00 og 14.00 (den tiden på døgnet han ikke bakte noe) og gråt ut min fortvilelse; Det er en mus på kjøkkenet, du må hjelpe meg!!
Han var trøtt etter å ha bakt hele sognets baguetter, kneipp, grov og fullkornsbrød hele natta, og gruet seg sikkert til alle kringlene som ventet etter luren, men var galant nok til å få på seg slåbroken og bli med inn til meg for å ta musejævelen. Den sto HER, sa jeg og pekte midt på kjøkkengulvet. Den hadde åpenbart flyttet seg siden da, det lå ikke så mye som en lort igjen etter den. Min galante nabo foreslo deretter at mus er smarte, de gjemmer seg i skuffer og skap, jeg skulle åpne forsiktig og han skulle stå i bakgrunnen klar med en kost og mose den dersom den viste seg.
Jeg trakk ut og lukket igjen, ikke en mus å se, og etterhvert ble det pinlig der jeg lå på alle fire og med rumpa i været på jakt etter mus. Mitt kjøkken var så tilsynelatende musefritt at selv en katt ville gått uberørt forbi. Trodde han at jeg egentlig prøvde å sjekke han opp, med en musehistorie midt i skjønnhetssøvnen mellom kneipp og tebrød? Enden på visa var at jeg skyflet han ut, like fort som jeg hadde fått han inn, utelukkende fordi jeg var opptatt av mitt rykte på et sted hvor ingen likte å kjennes ved meg, men alltid ville gi meg et dårlig rykte hvis det var snev av grunn til det
Der satt jeg, vurderte muligheten til å komme meg til Distikshøgkulen, som besto i å haike. Orket ikke det rett før jul, de jeg pleide å få haik med var sånne som fraktet for, og de var det slutt på på denne tiden av året, fikk heller være hjemme.
Og hjemme ble jeg nøyaktig tre minutter ettter at naboen var jaget på dør, da dukket musa oppigjen, på tærne mine!
Da fikset jeg ikke livet mitt, jeg ringte Mannen som satt på sitt kontor og brølte: DET ER EN MUS HER, jeg sa jo det svarte han; JA MEN DU FORTALTE IKKE OM HVOR PLAGSOM DEN VAR hulket jeg, ja, ja , du kan jo gå ut en tur foreslo han, har allerede gjort det sa jeg. Og sant nok var det, jeg hadde sporenstreks forlatt huset og satt meg på bygdas eneste kafe: Vonheim, hvor de serverer kaffe og lefse til dei vonlause. Der satt jeg hele dagen og ventet på at Mannen skulle bli ferdig på jobb, bare avbrutt av en kort tur til samvirkelaget for å kjøpe musefelle til tonene av musevisa.

Hjemme var det tilsynelatende musefritt, og vi regnet med at musa hadde kommet seg ut gjennom vinduet mens jeg hadde vært borte, men vi satte opp musefellen likevel.

Og i denne vakre førjulskvelden, etter middag satte vi oss ned til et velfortjent glass eplevin. Så snart roen hadde senket seg over heimen for en svart skygge over veggen, det var musa, den hadde ikke kommet seg ut likevel.

Beroliget av vinen begynte vi å betrakte skapningen som klatret opp og ned på stueveggen. Etter hvert syntes vi den var både vakker og interessant, det virket nærmest som den hadde lyst til å bli kjent med oss.

Og vi begynte å diskutere hva som i grunnen var galt i at den fikk litt husrom og varme hos oss, vi kunne jo bare la den være og den ville tidsnok finne veien ut når det ble for kjedelig hos oss. Beslutningen var tatt, musa skulle få leve og i det Mannen reiste seg for å fjerne fella hørte vi et skarpt klikk, og et lite pip.

Musa lå i fella, ikke død, men med knekt rygg og ynket seg. Vi følte oss som verdens verste mordere da vi helte den i do og skylte ned. Den kvelden drakk vi oss skikkelig fulle og gråt en skvett over musas tragiske skjebne.

Da vi senere flyttet derfra, fikk vi med oss en kattunge fra bakeren. Til å beskytte oss mot mus!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Smertene var verst om natten. Hun pleide å våkne i firetiden og da var det tre lange timer til de ville komme med dagens første dose lindrende tabletter.

Hun fant raskt ut at det hjalp mot både redselen og smertene å gå. Hver natt begynte hun å gå turer i sykehuskorridorene, alltid med en pakke røyk og en lighter i lommen på morgenkåpen i tilfelle hun skulle komme over et sted det lot seg gjøre å smugrøyke.

Sykehuset var stort og nytt og med stilig arkitektur. Glass, betong og lyst tre, og om natten var korridorene behagelige å gå i, bare opplyst av det duse nattlyset i motsetning til det grelle sollyset som trengte inn fra alle kanter om dagen. Den eneste hun traff på vandringene var den gamle nattevakten som hun pleide å veksle noen ord med på vei til eller fra rommet sitt. Ellers var det deilig tomt og stille.

Etter hvert som hun ble bedre og bedre kjent i sykehuset ble vandringene lenger og lenger. Hun gikk ut av sin egen avdeling og inn i nye, alltid på jakt etter et sted å ta en røyk, men også av nyskjerrighet etter å utforske dette gedigne bygget som nærmest virket utdødd om natten, i motsetning til om dagen når det var folk og lyder over alt.

På en av turene lengst bort fra sin egen avdeling oppdaget hun at de hadde beholdt en del av det gamle sykehuset som lå her før. D.v.s. bak en av glassdørene som markerte overgangen til en ny avdeling hadde de beholdt et digert trapperom med en bred marmortrapp med mørkt mahognyrekkverk og en gammel smijernsheis og integrert det i den nye bygningen. Det var en stilig kontrast mellom det gamle og nye, og til tross for at det var en kontrast så passet det gamle og nye så godt sammen at hadde hun ikke sett på søkkene i trappen og hakkene i rekkverket at det virkelig var gammelt, så ville hun trodd det var laget samtidig.

Hun ble så imponert at hun fant grunn til å skryte av det for den gamle nattevakten på veien tilbake til rommet, i motsetning til det sedvanlige ”god natt” som var det hun ellers pleide å utveksle av konversasjon med den gamle mannen.

Neste natt hadde smertene så vidt begynt å avta da hun kom til det gamle trapperommet, og i stedet for å krøke seg tilbake til rommet sitt da klokken nærmet seg syv bestemte hun seg for å finne ut hvor trappen gikk. Hun gikk nedover og så på bildene av gamle leger og sykehusdirektører som hang på veggene. På avsatsen var billedrekken brutt av en dør skiltet med de vennligste ord hun kunne tenke seg akkurat da: ”Røkeværelse”. Hun gikk inn, og der var det jammen både stoler bord og askebeger. Så fantes det altså mennesklig medfølelse med sånne som henne også her i helsens høyborg. Hun satte seg ned fant fram pakken og lighteren og tok seg en etterlengtet røyk før hun gikk tilbake til rommet og de lindrende pillene.

Nå hadde hun et mål for de nattlige vandringene, hun nevnte ikke røykerommet for medpasientene, var det andre som også ønsket seg en røyk fikk de finne fram dit uten hennes hjelp, hun syntes det var deilig å ha rommet for seg selv i disse stille morgentimene. Fra nå av var det ingen formålsløs vandring i korridorene, nå gikk hun direkte til røykerommet og var der til det var på tide å gå tilbake til frokostpillene og dagens undersøkelser.

_ _ _

Nattevakten strakte seg og så på klokken. Den nærmet seg syv og tiden for avløsning av dagpersonalet.  Han hadde ikke sett at den unge jenta hadde kommet tilbake fra nattens vandring. Han hadde vondt av henne, hun virket så liten og redd og hadde åpenbart ikke hatt det godt den uken hun hadde vært her. Han tok en tur gjennom korridoren for å forsikre seg om at hun ikke hadde falt om. Ingen tegn til henne, han måtte vel ha duppet av da hun kom tilbake, og så hadde hun naturligvis ikke funnet grunn til å vekke ham bare for å si god natt. Underlig forresten hvor nøyaktig hun hadde beskrevet hovedtrappen til det gamle sykehuset, det måtte jo ha blitt revet minst et par tiår før hun ble født tenkte han. Ja, ja, de har vel hengt opp et bilde av det ett eller annet sted i gangene her uten at jeg har lagt merke til det, konstaterte han mens han hang fra seg sykehusfrakken og gjorde seg klar til å gå.

_ _ _

Hun hadde røykt to sigaretter og følte seg svimmel og trett og ville tilbake til sengen og rommet sitt. Hun følte seg forvirret, måtte visst ha sovnet, for noen hadde åpenbart tatt bort stolene, bordet og askebegeret.

Det var først da hun så at også vinduene og døren var borte og at det ikke var noen vei ut at hun ble desperat.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vil gjerne fylle ditt liv

sa han

med styrke, glede, og pågangsmot

Hun takket ja full av takknemlighet

men ble litt betenkt da hun erfarte

at det bare var hennes underliv som skulle fylles

uansett hvor mye styrke, glede og pågangsmot

han utviste under akten

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Fyrverkeriet fyker langs bakken

Ida har vondt i beina

Per knuste blandevannet

Iver drakk opp spriten

og Else fryser og vil hjem

Lill har fått beskjed om å pelle seg i seng

Knut vil bare ha en klem

av samtlige han aldri har pult

det vil si hele jordas befolkning dyr inkludert

Eva lurer på hvem som har spydd i veska hennes

Anders prøver galant å grave det ut

mens Roger får’a på rygg i en krok

Lise griner mens hun ringer etter drosje

kødden Nils stakk av mens hun satt på do

Terje banner og vil slåss

men blir avverget av Marit som er så snill

han får det dypeste tungekyss han noensinne har fått

kjenner smaken av kongepjolter og spy

Fyrverkeriet fyker langs bakken

Ida har tatt av seg skoa

Per har dratt på legevekta

Iver har slokna

og Else skriver dette:

Godt nyttår da folkensJ)) Er det noen som kan skaffe meg en ny type?

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter min erfaring kan skigåere deles inn i tre hovedkategorier, og sikkert trehundre underkategorier. Jeg vil konsentrere meg om hovedkategoriene. Den første vil jeg kalle ”lynet”.  Dette er som regel en mann, jeg har aldri sett noen av hunnkjønn innenfor denne kategorien, men man skal ikke se bort fra at de finnes.   

Lynet er lett gjenkjennelig på kondomdrakten han er iført, og at du hører det gjalle ”løype” bak deg, før han plutselig har passert deg på utsiden av skisporet med noen heftige bannord til avskjed. Ofte har han høyre tommelfinger klemt mot høyre nesebor, mens han blåser en diger klyse snørr ut av det venstre. Mitt tips er at man holder seg til høyre for lynet, men lett er det ikke siden han alltid kommer bakfra.

Dernest har man de jeg vil kalle ”aristokratene”. De er som regel iført nickers og rød anorakk med pelsbesetning, og her er kjønnsfordelingen nokså jevn. De ypperste har en riktig gammel anorakk som er bleket av sol og vind gjennom mange år, men man kan tilhøre aristokratene selv om man har en nyere anorakk. Men nickersen er et must. Aristokratene beveger seg hurtig og med stor sikkerhet, men de løper aldri. Og der sjansen byr seg tar de gjerne et par elegante telemarksvinger i de bratteste hengene.   

Den tredje kategorien vil jeg kalle ”klønene”. Klønen er som regel iført vanlige klær, d.v.s olabukse og ullgenser, og noen lett ufikse overtrekksklær kjøpt på Intersports sommersalg for 7 år siden. Ettersom det er de mest ukurante skiantrekkene som ikke blir solgt før til sommeren, er fargene gjerne litt grelle og snittet litt udefinerbart, men absolutt helt feil. Av en eller annen grunn er kvinner overrepresentert i denne kategorien, men det er helt bestemt en del menn blant dem også, selv om det ikke er mange.

Klønen går langsomt og forsiktig, og ploger ned alle bakkene slik at hastigheten nedover som regel er enda lavere enn oppover. Klønene er til stor ergrelse for lynet, og til stor fornøyelse for aristokratene som føler seg enda mer aristokratiske etter et møte med en kløne. De forsøker selvfølgelig ikke å vise det, men uttrykket av lett medfølelse blandet med en mild munterhet er avslørende. Dette gjør at klønen ikke finner seg til rette på fjellstuer og andre steder hvor man kan få kjøpt seg kaffe og kvicklunsj.

Derfor har mange kløner funnet ut at det beste er å legge pausen til en trapp på en ubebodd hytte, eller inntil en stor stein som gir le ute i landskapet. Der trekker klønene fram matpakken som gjerne består av en sigarett og en boks øl, og hvis solen skinner og det er godt å sitte, en øl til.  Og så er det en ting til klønen vet, man må ikke gå for langt hjemmefra før man tar pausen, ellers blir det bare et herk å komme seg hjem igjen. Er det noe klønen har tatt til seg er det fjellvettregel nr. 8 og 9, nemlig ”spar på kreftene” og ”Snu i tide, det er ingen skam å gå hjem og drikke mer øl foran peisen”.

Uansett hvor hjelpeløs klønen tilsynelatende kan virke, så er det ikke de som blir tatt av snøras eller brekker beina på grunn av hasardiøse telemarksvinger og utforkjøringer i vinter- og påskeferiene. Når ulykken er ute, er klønen for lengst kommet seg tilbake til hytta og lytter til erfarne fjellfolk på radioen.

Kløne som tar seg en velfortjent sigg og en pust i bakken

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Rom og jul hører ikke sammen

akevitt og jul hører sammen

med mindre man befinner seg på Jamaica

og kan slingre mellom en Bacardi Ricky og en vanlig rom og coca-cola

(hvem husker vel ikke Andrews søstrene og deres calypso?)

før man valser hjem til en Bedtime Story.

Jeg har aldri fått dreis på romjula

blir kvalm av rom og svimmel når hjula går for fort

og søstrene Andrews har visst gått nedenom og hjem

jeg trives ikke når alt går i sort

Bedtime stories har blitt en skrekkfilm og jeg vil ikke i seng.

O helliga sorte natten sänker sig

i denne romjul

men jag lurar dem båda

her sjenks värken rom eller akevitt

Gode gamle Bellmann, fred over din sjel,

her drikkes bare vin.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I følge dagens VG er den siste dansebjørnen i India nå satt fri. Tidligere var den tvunget til å danse for småpenger til eieren. Men nå har Australske dyrevernere frikjøpt den for 1100 USD, og har sørget for at den skal få bo på et bjørnesenter og få all mulig pleie og slippe å jobbe for føden.

Jeg siterer fra avisen: ”- Jeg er glad for at bjørnen skal bo her hvor den får skikkelig mat og behandling, sier bjørneeier Raje Saab, som hevder at han har behandlet Raju som en av sine fem barn.”

Så nå tipper jeg at de fem barna om ikke lenge kler seg ut som bjørner og søker om å bli frikjøpt de også.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Julen har vært feiret i Norge i uminnelige tider – ja faktisk så lenge det har bodd folk i landet har man feiret jul.

Til å begynne med, før man perfeksjonerte språket og fremdeles knotet med urgermansk, kaltes det riktignok jòl, men jul var det likefullt. Man kalte det heller ikke å feire jul, men å drikke jòl. Av det kan man slutte at nordmenn alltid har hatt en viss hang til flaska, eller tønnene som man oppbevarte fludiumet i på den tiden.

Hvis du er litt nyskjerrig av deg har du kanskje fundert på hvorfor man begynte å feire jul. Sannsynligheten er stor for at folk rett og slett trengte en fest for å glemme vinterkulda og snoen og snøen og alt det der, og tenkte det var bedre å ligge inne i hulene sine med en tønne akevitt framfor å gå ut i kulda og jakte på moskus og mammut og risikere å bli drept dersom dyret gikk til motangrep. Denne teorien setter imidlertid nordmenn i et litt dårlig lys. Ingen vil jo være etterkommere av late og drikkfeldige feiginger som ikke turte å se en mammut i hvitøyet, så derfor har de lærde bestemt at våre forfedre feiret jul fordi sola endelig kom tilbake.

Angivelig var de like forferdet hvert år når det stadig ble mørkere, og like lykkelig overrasket når de så at dagene endelig ble lengre igjen, sånn at de bare måtte feire det med en stor fest og takke gudene for at sola ikke var blitt borte for godt likevel. Ja, ja, det er vel bedre å være etterkommere av folk som ikke er i stand til å trekke lærdom av sine erfaringer, enn av drikkfeldige lathanser, så vi får kjøpe de lærdes sannhet og se helt bort fra teorien om at folk trenger en fest en gang i blant.

Jula er ikke for småbarn eller amatører, i alle fall ikke den opprinnelige jula, som nevnt også kalt jòl. Den ble som kjent ikke feiret, men drukket. Og det var ikke hva som helst  man skulle drikke, det skulle være øl, øl og mere øl. (Med litt akevitt til) Å servere noe annet enn øl var en stor fornærmelse.  Bare tenk på Eigil Skallagrimson (han fra sagaen), som ble så forbanna da han ble budt på surmelk at han øyeblikkelig ville skjære hodet av verten, og ikke roet seg før  ølet omsider kom  på bordet. Da ble han til gjengjeld så mildt stemt at han lot verten beholde hodet, og nøyde seg med å stikke øynene ut på ham.

Ølet skulle være sterkt, og rikelig!

Årsaken er  selvfølgelig den at våre fordums forfedre likte å være dritings og mente at midtvinters var en ypperlig anledning til det. Hvis det da ikke tilfeldigvis var vår, sommer eller høst når de ønsket å drikke. Eller blote som de pleide å kalle det. Men, den gang som nå var nordmennene utstyrt med en solid porsjon dårlig samvittighet hver gang de gjorde noe som ikke var direkte nyttig, så de måtte lage seg en  religiøs overbygning for fylleslagene. 

Derfor ble det hetende at de drakk til gudenes ære. Første skål til Odin, neste til Njård, Frøy og Brage og så kom resten av guderekkefølgen. Hver gud måtte ha hver sin skål, og jo flere guder, dess bedre. (Dette forklarer muligens hvorfor man hadde så mange guder som man tross alt hadde i norrøn tid) Når man var gått tom for guder gikk man over til å skåle for døde familiemedlemmer, døde naboer, noen man hadde hørt om som var dødd, og deretter gikk turen til de levende familiemedlemmer og andre levende de visste om, og til sist skålte de for hverandre. Da hadde de skålt så grundig og så lenge at de sjeldent visste hvem de skålte med, og muligens var litt usikre på hvem de selv egentlig var i tillegg, at de måtte ta noen garderingsskåler; ”Skål for deg Thord, eller var det Gudmundir? Og for meg Ylva, eller ka var det no eg hette?” Så ble det en skål for Thord, en for Gudmundir, en for Helga og en for Ylva og for sikkerhets skyld en for Gyldenbørste og Hildesvini i tilfelle de også skulle være tilstede, eller rett og slett være de som skålte.

Og slik holdt de det gående helt til det var tomt for både øl og julemat, og det var tilbake til striskjorte, havrelefse og hardt arbeid for å ta igjen alt de hadde forsømt under jòledrikkinga.

I lys av dagens kunnskap, hvor vi vet at julen egentlig feires på grunn av jesusbarnets fødsel som lyser av fred, avholdsrørsle og harmoni, skulle man tro at juleølets tid var over med innføringen av kristendommen. 

Men den gang ei, gammal vane er vond å vende og om nordmenn lot seg kristne så ga de ikke slipp på ølet. Og selv om de bare hadde en gud å tilbe, hadde de desto flere å skåle for. Først og fremst jomfru Maria og Jesusbarnet, deretter konge og biskop og så en drøss med helgener før de kunne gå over til å drikke for alle de avdøde sjelene i vennekretsen og til sist for hverandre.

Drikkingen ble tatt såpass alvorlig at  gulatingsloven påbød alle bønder å brygge rikelig med øl til jul. Den som forsyndet seg fikk harde bøter, og hadde man unnlatt å brygge øl tre år på rad, ble gården konfiskert av konge og kirke,  og eieren landsforvist.  Så dersom du er den onkelen eller et annet svart får i familien som alltid drikker for mye og gjør tante flau, kan du trøste deg med at det bare er nedarvet og inngrodd tradisjon. Det er rett og slett beviset på at du er en ekte nordmann.

I dag kjøper de fleste ølet sitt i butikken,  men man kan selvfølgelig lage det selv også. Da gjør du sånn;

Ta 250 g einerkvister, 40 g humle og 1 dl. støtt einerbær og kok det i 14 l vann i 15 minutter. Deretter siles det, og husk det er væsken du skal ta vare på ikke kvistene. Deretter bruner du 250 g kandissukker og 300 g sukker i en panne sper det med en liter av eineravkoket, siler det og heller det tilbake til resten av avkoket. 50 g gjæren røres ut i en dl av avkoket og helles tilbake. Deretter skal det stå tildekket på en lun plass (f.eks badet, men varmekabler anbefales ikke da det vil ødelegge gjæringen). Rør flere ganger første dag, og resten gjør seg selv. Etter to dager skal det være drikkbart.

Og mens du venter på at ølet skal gjære ferdig kan du jo forlyste deg med å lage små vers, for eksempel som dette:

Det var en mann i fra bygda

Han hadde visst drukket opp trygda

Han var så forferdelig tørst

Og hadd’ikke råd til børst

Og vil han ha øl

Så må’n nok lage det sjøl

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Far, far, du må gi meg en dram

magen er i kaos og halsen står i brann

Jeg er sliten og d’ække slutt

festen er i starten og fisken stirrer fra en gråhvit butt

sjefen er på taler’n og jeg vil bare ut

orker ikke høre når han rauter som en stut

Far, far, du må gi meg en dram

magen er i kaos og halsen står i brann

Jeg er sliten og d’ække slutt

festen er midtveis og jeg føler meg helt skutt

ribbe og rakfisk slåss om plassen

orker ikke mer og går ut på dassen

hvor jentene hviner og sminker seg i kor

strømpene har rakna og og brunsten står i flor

Far, far du må gi meg en dram

magen er i kaos og halsen står i brann

Jeg er sliten og festen er snart slutt

det er på tide å finne kåpa og veien hjem

det er på tide å slutte å være mutt

det er på tide å bli litt slem

det er på tide å skifte yrke

det er på tide å hente litt styrke

Far, far du må gi meg en dram

magen er i kaos og halsen står i brann

Fritt etter Norsk Utflukt: ”Mor, mor, du må hente vann”

Og hadde jeg hatt tilgang til Spotify ville det selvfølgelig være linket til låta her.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Lille Gudruns øyne tindret spent

adventsstakens andre lys var enda ikke tent

men det ville vesla ordne ekspeditt

mens mor på kjøkkenet var travel nok med sitt

med farens zippolighter barnet tente

på både julelys, gardiner og seg selv

Det ble et digert bål når hele huset brente

Og Gudrun fikk på hospitalet feire julekveld.

Og kjære mor og kjære far, moralen må bli denne

gi aldri vesla fyrtøy med mindre dere ønsker det skal brenne.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende