Jeg skal ærlig innrømme at jeg er mye bedre til å se på filmer enn til å anmelde dem. Til gjengjeld har jeg sett ganske mye også, både bra og dårlig. Når du midtveis i filmen begynner å lure på hva du skal ha til middag i morgen, eller hvor det er blitt av den blå kjolen du kjøpte i fjor, er det som regel et sikkert tegn på at filmen er dårlig. Da kan man enten reise seg og gå sin vei, eller man kan begynne å betrakte kinopublikumet. Det siste kan være ganske morsomt, og er en studie verdt.

Men altså nå er det film det gjelder, ikke publikummet. Og denne ”anmeldelsen” blir mer som et tips å regne for deg som måtte synes at pene og vellykede mennesker er kjedelige, som driter i om de får hverandre til slutt, og som er gått lei av biljakter og synes at plottene i kriminalfilmer er ganske forutsigbare og temmelig like hverandre.

 

Female Trouble: Filmen er fra 1974 og er regissert av John Waters. Vi følger Dawn Davenport, spilt av den 150 kg tunge transvestitten Divine, fra hun som ungpike gjør opprør på skolen, velter juletreet fordi hun ikke fikk høyhælte sko, rømmer hjemmefra, får en unge hun ikke tåler trynet på (og som senere i protest melder seg inn i Hare Krishnabevegelsen), livnærer seg som tyv, stripper og prostituert, til hun blir oppdaget av et snodig ektepar som driver frisørsalong og gjør henne til fotomodell. Innimellom gifter hun seg, kommer i klammeri med ektemannens tante som er en overerotisk kvinne som på ca 125 kg, og som ønsker at nevøen skulle vært homo. Det oppstår følgelig en blodig feide dem i mellom, og før skilsmissen er et faktum har de gått løs på hverandre med fisk, syre og øks. Men Dawn Davenport er stadig det selvsagte midtpunkt i skjønnhetsklubben helt til hun ender i den elektriske stol.

Handlingen høres kanskje kaotisk ut, og er ikke lett å gjengi, men filmen er et syn for guder, og en sann oppvisning i bisarre mennesker og situasjoner. Anbefales på det sterkeste!

 

Eat the rich:   Året er 1987 og jappetida pågår for fullt. I England er den halv(eller hel)facsistiske innenriksministeren i ferd med å bli statsminister, mens andre prøver å forhindre ham fra det ved hjelp av skitne knep. Hovedpersonen Alex jobber som kelner på byens mest snobbete restaurant hvor fiffen velter seg i pandastuing, påfuglhjerter og andre rådyre retter. Alex har ikke den rette innstillingen til yrket, da han har en tendens til å skjelle ut gjestene og får selvfølgelig sparken. Etter å ha fått sparken vil ikke vennene vite av ham, han blir bostedsløs og fattig. Etter en heller nedlatende behandling på sosialkontoret bestemmer Alex og en annen forhutlet fattigfrans seg for å rane sosialkontoret, og deretter legger de ut for å samle sammen folk til en revolusjonshær. De greier å samle sammen 4 stykker, inklusive seg selv, og  utstyrt med pil og bue reiser de tilbake til London for å ta hevn over samfunnet. De overtar restauranten, og den blir enda mer populær enn før. Det går så det suser, men det gjestene ikke vet er at det er tidligere gjester de får servert. Det går selvfølgelig til helvete til slutt, men det er mange morsomme opptrinn underveis. Bl.a. en herlig middag hos dronning Elizabeth, og for ikke snakke om privatlivet til innenriksministeren.

 

Motörhead har soundtracket, og Lemmy spiller en av hovedrollene som en av de som prøver å få avsatt innenriksministeren. I birollene finner man bl.a. Bill Wyman, Paul Mc Cartney, Koo Stark og Jennifer Saunders pluss mange fler. Anbefales også på det sterkeste!

 

Man finner filmklipp fra begge filmene på youtube.

 

Grunnet latskap og tekniske problemer gidder jeg foreløpig ikke å forsøke å laste dem opp.

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende