Etter min erfaring kan skigåere deles inn i tre hovedkategorier, og sikkert trehundre underkategorier. Jeg vil konsentrere meg om hovedkategoriene. Den første vil jeg kalle ”lynet”.  Dette er som regel en mann, jeg har aldri sett noen av hunnkjønn innenfor denne kategorien, men man skal ikke se bort fra at de finnes.   

 

Lynet er lett gjenkjennelig på kondomdrakten han er iført, og at du hører det gjalle ”løype” bak deg, før han plutselig har passert deg på utsiden av skisporet med noen heftige bannord til avskjed. Ofte har han høyre tommelfinger klemt mot høyre nesebor, mens han blåser en diger klyse snørr ut av det venstre. Mitt tips er at man holder seg til høyre for lynet, men lett er det ikke siden han alltid kommer bakfra.

 

Dernest har man de jeg vil kalle ”aristokratene”. De er som regel iført nickers og rød anorakk med pelsbesetning, og her er kjønnsfordelingen nokså jevn. De ypperste har en riktig gammel anorakk som er bleket av sol og vind gjennom mange år, men man kan tilhøre aristokratene selv om man har en nyere anorakk. Men nickersen er et must. Aristokratene beveger seg hurtig og med stor sikkerhet, men de løper aldri. Og der sjansen byr seg tar de gjerne et par elegante telemarksvinger i de bratteste hengene.   

 

Den tredje kategorien vil jeg kalle ”klønene”. Klønen er som regel iført vanlige klær, d.v.s olabukse og ullgenser, og noen lett ufikse overtrekksklær kjøpt på Intersports sommersalg for 7 år siden. Ettersom det er de mest ukurante skiantrekkene som ikke blir solgt før til sommeren, er fargene gjerne litt grelle og snittet litt udefinerbart, men absolutt helt feil. Av en eller annen grunn er kvinner overrepresentert i denne kategorien, men det er helt bestemt en del menn blant dem også, selv om det ikke er mange.

 

Klønen går langsomt og forsiktig, og ploger ned alle bakkene slik at hastigheten nedover som regel er enda lavere enn oppover. Klønene er til stor ergrelse for lynet, og til stor fornøyelse for aristokratene som føler seg enda mer aristokratiske etter et møte med en kløne. De forsøker selvfølgelig ikke å vise det, men uttrykket av lett medfølelse blandet med en mild munterhet er avslørende. Dette gjør at klønen ikke finner seg til rette på fjellstuer og andre steder hvor man kan få kjøpt seg kaffe og kvicklunsj.

 

Derfor har mange kløner funnet ut at det beste er å legge pausen til en trapp på en ubebodd hytte, eller inntil en stor stein som gir le ute i landskapet. Der trekker klønene fram matpakken som gjerne består av en sigarett og en boks øl, og hvis solen skinner og det er godt å sitte, en øl til.  Og så er det en ting til klønen vet, man må ikke gå for langt hjemmefra før man tar pausen, ellers blir det bare et herk å komme seg hjem igjen. Er det noe klønen har tatt til seg er det fjellvettregel nr. 8 og 9, nemlig ”spar på kreftene” og ”Snu i tide, det er ingen skam å gå hjem og drikke mer øl foran peisen”.

 

Uansett hvor hjelpeløs klønen tilsynelatende kan virke, så er det ikke de som blir tatt av snøras eller brekker beina på grunn av hasardiøse telemarksvinger og utforkjøringer i vinter- og påskeferiene. Når ulykken er ute, er klønen for lengst kommet seg tilbake til hytta og lytter til erfarne fjellfolk på radioen.

Kløne som tar seg en velfortjent sigg og en pust i bakken

Kløne som tar seg en velfortjent sigg og en pust i bakken

 

 

 

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende